En grad er en bragd – uansett campus

Da jeg nærmet meg enden på mastergraden min, ringte mamma og lurte på når de skulle komme opp for å feire. Onkelen min, den første NTNUstudenten i min generasjon, ble ferdig utdannet som sivilingeniør noen få år tidligere og hele familien fikk med seg feiringen. Mamma var klar til å sette seg i bilen med bunadsskjorten ferdig strøket for å feire min uteksaminering med samme pomp og prakt.

Jeg måtte forklare henne at jeg gikk på Dragvoll, og her er ikke uteksaminering egentlig et begrep – i det minste ikke på studium. Her var det ikke storslått samling med foreldre og taler, men kaffe og hjemmelaget kake i regi av veiledere og forelesere som syntes vi fortjente noe markering. Uten deres innsats hadde det bare blitt et enkelt takk og farvel.

Når man studerer på en campus utenfor Gløshaugen, føler man seg allerede litt neglisjert. Innen utmatrikulering kommer burde, man ha blitt vant til de små forskjellene – men likevel stikker det fortsatt litt å se hvor stort andres endte studieløp feires.

Misforstå meg ikke, jeg unner alle som studerer på Gløshaugen feiringen. Dere jobber hardt og har brukt fem år på å lære, forske og bidra til feltene deres, noe som bør markeres. Men det samme gjør studenter ved alle andre campuser.

Selv om andre løp ikke kan vise frem en skinnende sivilingeniørring på slutten av løpet, har alle som uteksamineres som masterstudenter jobbet for graden sin. Man har brukt like mange år av livet sitt på å slite over forskning og pensumbøker, oppnådd like mange studiepoeng og lagt like mye sjel i arbeidet sitt for å kunne bidra til sitt forskningsfelt.

Ikke alle ender opp som ingeniører og datateknologer, men ikke alle kan det heller. Vi trenger også dem som er eksperter på sosiale felt, i helse og på alle mulige områder. All forskning er et bidrag til samfunnet og bør feires.

Det er trist å lese at felles utmatrikulering er noe som rett og slett ikke har blitt prioritert. Det leder også til spørsmålet om dette vil bli tatt opp igjen med en fremtidig campussamling eller om forskjellene vil forbli og tydeliggjøres. Kanskje er det ikke nødvendig at rektor selv tar hver student i hånda ved endt studieløp, men noe standardisert, felles opplegg bør ikke være for mye å håpe på. En master er en master, og alle som gjennomfører, fortjener å bli gjort noe stas på.

LES OGSÅ:  Noen kommer godt ut av at ting er dyrt; det er ikke oss