Idealistene i Olavshallen

I området utenfor kinosalen er veggene dekket av filmplakater fra ulike æraer. Hver plakat hvisker om en annen tid og inviterer en inn i en verden av ubegrensede fortellinger. Cinematekets fasade formidler utvilsomt dens formål og misjon. Forbi et serveringsområde og inn en dør finner man en litt beskjeden kinosal med 45 plasser. Beskjedent for noen, mens for andre resultatet av mange års arbeid med å bringe et unikt kulturtilbud til Trondheim. Bak arbeidet står blant annet daglig leder i Cinemateket Trondheim, Svein Inge Sæther.

Viser et bredere spekter

I en verden med et enormt påfyll av ny film forteller Sæther om viktigheten av å kunne være et slags oppslagsverk for filmhistorien. 

– Det gjør at vi sitter igjen med den kunstneriske essensen som vi håper vi klarer å vise frem. Det vil si de største klassikerne, de viktigste filmene fra forskjellige land og tidsperioder, sier han. 

I kontrast til den kommersielle kinobransjen, som arbeider med store distribusjonsselskaper, utforsker Cinemateket en bredere horisont.

– Vi kan gå videre ut og skaffe filmer fra nesten hvilket som helst land i verden, direkte fra filmprodusenter eller distribusjonsagenter. Vi er derfor ikke bundet til den nasjonale bransjen i den forstand, sier Sæther.

 LES OGSÅ:  Kjære Vy, jeg velger å fly

Tar vare på tradisjoner

Bak i kinoens kontrollrom står teknisk ansvarlig Torbjørn Grav og spoler opp en 35 millimeter film. Cinemateket holder tradisjonen i live ved å fortsatt vise filmer på det analoge formatet. Mange av de analoge filmene som vises, er hentet fra Nasjonalbibliotekets hovedlager i Mo i Rana, hvor det ligger en skattekiste med 10 000 utenlandske analoge filmer. Sæther beskriver det som en gave å ha et slikt arkiv, men også et ansvar knyttet til å kunne presentere filmer på den måten de ble laget og sendt ut i sin tid. 

– Det er litt av kjernen i å være et cinematek. Den store fordelen med å ha sin egen kino er jo at vi kan installere det utstyret vi trenger for å kunne håndtere både analog film og de digitale kopiene, mener Sæther.

For selv om Cinemateket bevarer mye av den særegne estetiske opplevelsen som kommer med analog film, beveger de seg også med tiden.

– Vi har fulgt den teknologiske utviklingen og også blitt en digital kino. Det er ofte å foretrekke fordi mange filmer trenger å restaureres. De kan trenge grundig faglig arbeid for at de skal kunne vises frem slik de egentlig så ut, forteller Sæther.

 LES OGSÅ:  Futsalgjengen klare for ny sesong

Motstandsdyktig kinobransje

Med digitaliseringen av verden dukker det stadig opp dommedagsprofetier om kinobransjen. Sæther omtaler Cinemateket flere ganger som noe som er litt på siden av bransjen og ser inn. Han beskriver det som å være beskyttet fra de store markedstrendene som beveger det kommersielle systemet.

– Det er veldig heldig for oss. At vi først og fremst kan konsentrere oss om det kunstneriske og kulturelle innholdet.

Sæther legger likevel ikke skjul på at alle blir berørt av seervaner.

– Det er en utfordring å finne veier ut til folk og gjøre oss relevante og interessante når man da, i gåseøyne, likeså godt kan sitte hjemme, legger han til.

Cinemateket virker å være et slags prakteksempel på kinobransjens motstandskraft. Der de tradisjonelle kinoene hele tiden jakter på og presenterer det helt nye, understreker tilbudet til Cinemateket essensen av kinoopplevelsen. Med filmer som ofte er tilgjengelige på strømmetjenester, drar Cinemateket fortsatt folk ut av hjemmene sine.

– Den sosiale faktoren er veldig sterk. Det er hele den kollektive opplevelsen og den konsentrerte måten å oppleve noe på, som det å sitte å se rett frem mot et stort lerret. Det tror jeg ikke vi kan tape noensinne, forteller Sæther.

Han legger kjapt til:

– Og så skal det ikke mer til enn at det plutselig kommer en film om ham som fant opp atombomben og en film om en dukke samtidig – da er det full fest. En slags kulminering av evnen kinoen har til å overleve.

 LES OGSÅ:  Nei, jeg vil ikke ha flere venner