Konsertanmeldelse:

Korona, step aside, Trondheimsmonsteret er tilbake

Fem måneder har gått siden vi fikk høre debutplata til Combos for første gang, og i kveld får vi det endelig live på byscenen. Svette, energi og leven av ypperste sort.

Publisert Sist oppdatert

På vei inn mot Byscenen er det klart at høsten er kommet. Det er kaldere, fuktigere og mørket har inntatt Nidaros. Det er første gang undertegnede har vært på byscenen siden Trondheim Calling i februar, og forventningene er blandede men høye. Inne på lokalet er det selv med en meters avstand klart at konserten er utsolgt. De fleste har funnet seg noe kaldt og drikke og det hoppes i takt med godt mot til det ferske oppvarmingsbandet, Murder Maids. Hardcore punk med mye energi som står i stil med hovedattraksjonen for kvelden.

En god halvtime med hard musikk går fort unna og man kjenner at det nærmer seg. Trondheimsmonsteret som ble til for knappe to år siden er på scenen og mørket brytes. Det går hardt fra første sekund og energien er på topp på og av scenen. Selv uten mulighet til moshing er publikum så med at man nesten ikke skulle trodd at verden var en annerledes plass utenfor, til tross for avstand og mengden antibac.

Med den korte fartstiden til Combos er det ikke overraskende hva som blir servert. «Steady Creepin`» fra «Combos EP» er andre låt for kvelden etterfulgt av «All about that Vex«, «Nerdz», «Mad Beef» og «Bro in Pain» fra debutplata «Steelo». Selv om albumet kom den 8 mai er det første gangen det trønderske publikummet blir utsatt for skaperverket, LIVE, i sin helhet. Ut i fra responsen til publikum er det tydelig at albumet har truffet med flere som gauler av full hals.

Det er overraskende få problemer som oppstår under konserten selv om dette er første konsert med levende mennesker siden Bylarm i slutten av februar. Feedback på mikrofoner av antallet man kan telle på en hånd og en skarptromme som mister kontakt med seideren sin mot slutten av «Bro in Pain». Sistnevnte løses med en rull gaffa og gjentagende forsikring fra vokalist til publikum om at «I sing in a band» før helvete bryter løs nok en gang.

Resten av låtene fra album og Ep går som et olja lyn, spesielt «Make Money Take Money» som går så fort at man nesten ikke får med seg vokalen. Byscenen har heldigvis flinke folk bak spakene som holder lydbildet crisp slik at eventuelle tempoendringer ikke ødelegger for helheten. Jeg skulle likevel ønsket en litt mindre boomy basstromme, ettersom den til tider blir litt grumsete. Det er ganske merkbart på låter med mye basstromme som blastpartiet i «Mad Beef».

Enda tydeligere er det på de fire siste låtene at man er tilbake på konsert. Man hører publikum skrike for full hals på hvert eneste refreng når låtene «Boom Shakalaka», «Steelo», «Cookies and Crack» og encoren «Sushiramenbruceleewutangclan» går på fullt trøkk. Det er også morsomt å høre funfacts, som at førstnevnte av de fire siste ble til på kødd under et vors. Ved veis ende tas det bilde fra trommestolen av band og publikum, og Combos kan klappe seg selv på skuldra for en konsert som kunne blitt rangert med kveldens dato.