Dadaisme, fuck-ass-antrekk og sinne

Det eksperimentelle pønkebandet RATTHEW har i løpet av et knapt år kapret samtlige hjerter med lidenskap for opprør og hat for det etablerte. Ved inngangen av mars 2024 besøkte de Samfundets egne Knaus – og en kan jo ikke da annet enn å ta en prat med dem.

– Jeg kunne ikke spille en drit, men jeg skulle bli med i band.

Dette var første gangen for RATTHEW som band i Trondheim.

– Jeg og Samuel møttes på videregående for lenge siden på musikklinjen. Men så bestemte vi oss for å flytte til Oslo og starte band. Jeg kunne ikke spille en drit, men jeg skulle bli med i band, og det blir bra, forteller vokalist Wiktoria Krystyna Szmigiel.

Hun utdyper at hun og Samuel Dalheim, som spiller bass, ikke følte behov for trommeslager, men visste at de trengte gitarist. Det var da de møtte Andreas Thingstad på en fest.

– Bandet har vært et konsept i to til tre år, men det tok litt tid før musikken kom. Vi kunne ingenting til å begynne med, sier Wiktoria.

At RATTHEW ikke føler et behov for en trommeslager, kan man høre i musikken. De tar hyppig i bruk MIDIprogrammering og syntese – resultatet er et unikt, egenartet pønkete lydbilde.

RATTHEW holder i stor grad til hos kultur- og aktivisthuset Blitz.

– Jeg vil si at det er et rede. Vi har blant annet øvingslokaler der fordi vi studerer musikk på forskjellige måter, og Blitz tok oss veldig godt imot da vi skulle spille vår første konsert. Fin plass å ta seg en pils, forteller Samuel.

Han utdyper videre om Blitz sin aktivisme og beskriver det som et samlingshus for likesinnede.

– Å spille på Blitz er litt som å spille hjemme i stua, sier Andreas.

LES OGSÅ: Julia Holter – Something in the Room She Moves

Rat, som i RATTHEW

I slutten av januar ga RATTHEW ut deres debut-EP Rat City. Selvfølgelig må en jo da spørre: Er «RATTHEW» en blanding av Matthew og Rat?

– Rat er kort for RATTHEW, sier Samuel.

EP-en ble gitt ut på plateselskapet Fysisk format, et plateselskap som RATTHEW signerte med i august 2023. Fysisk format spesialiserer seg i uavhengig og eksperimentell pønkete musikk og var derfor høyest på RATTHEW sin ønskeliste.

– Vi hadde laget en demo-EP og sendt den til diverse plateselskaper, og de hadde svart «dette er dritt». Og så gikk det et år, og vi innså at man ikke trenger et plateselskap. Vi innstilte oss så veldig på at vi ikke trenger noe plateselskap, men hvis vi kunne tenkt oss å signere med noen som helst: Fysisk format, sier Wiktoria.

Da RATTHEW spilte i Flekkefjord, ble de lagt merke til av en mystisk mann som sto i publikum og så forfjamset ut. Han fortalte dem i etterkant at konserten var bra og lurte derfor på hvorfor de ikke hadde sendt noen demo.

– «Hvem er du?», tenkte jo vi. «Hva er plateselskapet ditt?» «Det er Fysisk format», fortalte han, gjenforteller Wiktoria.

Med Fysisk format som støttespiller følte RATTHEW at de i større grad kunne utforske sitt uttrykk, og med ubegrenset kreativ frihet føler de seg støttet.

Dada-stil og fuck-ass-antrekk

Dadaist-bevegelsen som oppsto i kjølvannet av første verdenskrig er noe RATTHEW uttrykker at de kan identifisere seg med.

– Dadaistene gjorde narr av det som tidligere eksisterte. Vi ønsker å mikse sjangere, eksperimentere, sample og gjøre narr. Akkurat som dadaismen ønsker vi ikke å identifisere oss med en spesifikk sjanger eller bevegelse, forklarer Andreas.

Når bandet blir spurt om hva de liker best å sample, svarer de fort:

– Støy! Miljøstøy er bra, men det er for enkelt. Det er mer sånn at vi sitter på trikken og hører en stygg ringetone og tenker: «fyfaen dette er et riff». Jeg er veldig glad i dørklokker og ringetoner. En god latter skal du heller ikke kimse av, utdyper Samuel.

Wiktoria forteller at det ofte har seg slik at jo mindre mening det gir, jo bedre er det.

Hånd i hånd med et uforutsigbart lydbilde utsmykker RATTHEW seg med likeså eksentriske antrekk. Samuel forteller at stilen kommer sammen med miksing og matching.

– Jeg er veldig inspirert av subkulturelle ting. Vi har et uttrykk som heter «fuckass-fit». Man finner klær, tar det på og tenker «dæven, dette var stygt», forteller han.

De andre sier seg enige, og Wiktoria legger til:

– Mer er mer, sier vi.

LES OGSÅ: Adrianne Lenker – Bright Future

– Du trenger ikke den jævla prisen

Ved spørsmål om forholdet mellom pønk og politikk ble Spellemannprisen, som nylig annonserte et samarbeid med Pepsi, til et samtaleemne.

– Spellemann har bevisst ønsket å bli sponset av Pepsi, som også sponser folkemord i Gaza. Ingen av de nominerte eller arrangørene har sagt en drit om det. Det er helt galt når de selv sprer sosialporno, men holder kjeft med én gang de har mulighet til å boikotte, sier Wiktoria.

Det er en ukultur at man heller vil holde kjeft og løfte sitt eget rykte, istedenfor å ta til handling og gjøre noe, mener de.

Samtidig som RATTHEW ønsker å leve av musikken og nå ut til flere, er det helt greit for dem at de er litt uspiselige langs veien.

– Det bor seks millioner mennesker i Norge; du trenger ikke den jævla prisen, legger Wiktoria til.

RATTHEW fremhever at boikotten av Eurovision virker greit for de fleste, men faktumet at det sitter lenger inne når det gjelder Spellemann, beviser folkets ignoranse.

– Det som plager oss, er at ingen klarer å stå for det som de angivelig mener, når de faktisk har en påvirkningskraft og makt.

Å spre rotterøttene

I fremtiden vil RATTHEW «spre sine rotterøtter» og danne en større pønkefamilie i Norge.

– Jeg vil at når vi kommer ut med et album, så skal man ikke tenke «hva faen er dette?», men heller «jeg skjønner vibeen», sier Wiktoria.

Til deres samarbeidspartneres skuf­­felse er RATTHEW dårlige til å planlegge – de liker å ta ting som de kommer.

– Først og fremst vil vi bare spille og bli kjent med folk, legger hun til.

Når de får spørsmål om de har et budskap til verden, svarer Samuel:

– Gi mer faen. Vær staere. Gi og ta etter behov.

Andreas legger til at han mener man skal bry seg mer om folk og mindre om penger, før Wiktoria avslutter:

– Se andre og bry deg om andre.

LES OGSÅ: Wacken Open Air – alle metallbands hellige gral