Å ikke være «samisk nok»

Nå er samenes nasjonaldag rett rundt hjørnet , og som i fjor og årene før er det mye man må ta stilling til – hvor mye skal man markere dette, og hvordan? Barnehager og skoler heiser det samiske flagget, og noen deler et bilde på Instagram med det samiske flagget i bakgrunnen med teksten «lihkku beivviin» i front. Den samiske befolkningen kler på seg koften og synger «Sámi soga lávalla».

Selv merker jeg at jeg må ta stilling til nasjonaldagen på et veldig personlig plan: Hvor samisk er jeg egentlig?

Dette spørsmålet plager meg hvert år: Burde jeg egentlig få lov til å kalle meg same? Jeg eier ikke kofte, og jeg kan ikke snakke samisk særlig godt. Samtidig har jeg samiske forfedre og er selv med i samemanntallet: Skulle ikke det vært nok, eller kreves det mer for å kunne kalle seg same?

Kan jeg skylde på statens fornorskingspolitikk, eller er jeg rett og slett for dårlig på å være same? Det å være «samisk nok» har vært mye diskutert i media, spesielt etter at Sandra Borch ble anklaget for å ikke være samisk nok til å stille i Sametinget og NRK fikk slektsgranskere til å se på hennes samiske røtter.

Det å være en del av det glemte folket, de fornorskede samene uten kofte og språk, er en utrolig sår og hard kamp. Det er mange som ønsker å finne igjen røttene sine i Sápmi. Jeg, som dem, er en del av den prosessen.

Å stå i samemanntallet, for meg, gir litt tilbake det mine forfedre ble frarøvet – stoltheten av å tilhøre Sápmi, og trangen til å markere hva vi, i generasjonene etter, ble fratatt: Muligheten til å bli kjent med vår glemte identitet.

Men jeg blir så utrolig stolt av å kalle meg selv samisk, selv om det var noe jeg lenge ikke følte jeg kunne være stolt over. Jeg fikk høre av de andre i klassen hvordan deres oldeforeldre hatet samer, og jeg kunne aldri forstå hvorfor; hva hadde vi gjort galt?

I november i fjor beklaget regjeringen for uretten som skjedde under fornorskingen, personlig vet jeg ikke om jeg kan tilgi.

Etter over 500 dager med demonstrasjoner mot at vindturbinene på Fosen enda ikke er revet, faller Høyesterett sin dom – de er ulovlige og brudd på samiske rettigheter. Likevel er ikke det nok for Norge, og når staten gang på gang viser hvordan samer blir satt til siden og nedprioritert, da syns jeg beklagelsen blir ganske svak.

Fornorskingen stopper med oss. Hver gang jeg ser aksjonister vrenge koften og rope «ČSV – vis samisk ånd», blir jeg så utrolig stolt av å være samisk. Så jeg vil fortsette å være stolt, fortsette å kle meg i mitt samiske sjal og sølv, og fortsette på veien tilbake til Sápmi.

Å kunne være i Trondheim på denne store dagen føles som et privilegium. Det er nå 108 år siden den sterke samekvinnen Elsa Laula Renberg sto foran datidens største samemøte her i Tråante. Det samme møtet var også det som senere vedtok datoen for samenes nasjonaldag. Det var «dagen i 1917 da samene for første gang våknet til å arbeide sammen som ett folk».

LES OGSÅ:  Campussamlinga skaper studenthierarki