Nestekjærlighetens triumf i mobilens tidsalder

Som et notorisk surrehue hender det nærmest daglig at jeg mister telefonen min, nøklene mine eller noe så viktig som min egen sko. Jeg kan dermed erklære meg selv som ekspert innenfor sporten «miste eiendelene sine». En sport jeg blir spesielt god i etter en pils eller to. Er dette noe du kjenner deg igjen i? Vel, da har jeg en gladnyhet. 

Trondheim er rett sted å være for et surrehue uten kontroll på tingene sine. Jeg var nylig ute på byen og ventet i dokø som den lovlydige borgeren jeg er. Jeg var utålmodig og brukte derfor telefonen som tidsfordriv. Plutselig skumpet noen borti meg og telefonen føyk raskt fra den trygge hånden min i retning steingulvet, noe jeg vil påstå at er kjent som en mobils verste fiende. 

Jeg kunne føle pulsen min øke i takt med promillen min. Til min store glede kom det en fyr gående ut fra doen. Han hadde på seg det som må omtales som århundrets videste bukser. Den nederste delen av jeansen hans var brettet litt opp og akkurat der havnet Iphonen min, trygt og godt. 

Dessverre hadde denne fyren drukket mer enn én pils eller to. Han enset ikke at han hadde blitt Iphonen min sin livredder og fortsatte ferden videre fra doen med telefonen min i buksebretten sin. Jeg ropte: «Hei, du med jeans, du har tatt mobilen min!» Det var til ingen nytte. Fyren hørte meg ikke og de andre i køen bare lo av meg. 

LES OGSÅ: Rocky Horror avlyses: – Håper det er et engangstilfelle.

Du tenker vel at jeg løp etter fyren? Det gjorde jeg så absolutt ikke. Jeg har nemlig blitt yrkesskadet etter en lang periode som et notorisk surrehue, jeg lider av tafatthet. Jeg trakk bare litt på skuldrene og tviholdt heller på køplassen min. Ikke søren at denne jenten skulle stille seg bakerst i køen bare på grunn av en telefon på ville veier. Kvelden endte med en overpriset, middels god vegetarpanini og en gåtur hjem i en penetrerende stillhet grunnet manglende telefon å spille musikk fra. 

Jeg våknet dagen derpå og undret på når telefonen ville komme tilbake til sin rette eier. Timene gikk, og plutselig ringte telefonen til den ene romkameraten min. Én stykk Iphone var funnet og kunne hentes på utestedet der dokøhendelsen hadde funnet sted. I eufori nærmest løp jeg til utestedet og ble gjenforent med en av mine dyreste eiendeler. Utenom at telefonen var tilgriset og stappfull av en rekke selfier av fremmede, var den akkurat slik jeg husket den: knust, med noen slitne klistremerker på dekselet. 

Historiens moral er at det å være et surrehue med null kontroll over eiendelene sine har ført til et bedre menneskesyn. Folk tar vare på tingene mine gang på gang. Hver gang en av eiendelene mine forsvinner, øker troen min på menneskeheten. Jeg kan herved melde at nestekjærligheten råder i Trondheim by.

LES OGSÅ: «Skjult» trondheimsskatt trues av Sit bolig.