Det «nye NTNU» og studentenes ansvar

Tekst: Aksel Tjora, professor ved NTNU

Jeg har i to kronikker i Universitetsavisa rett før påske rettet blikket mot behovet for faglighet og gode kollektivt orienterte prosesser i de store endringene NTNU synes å være på vei inn i: fusjon og samlokalisering. På grunnlaget av disse og respons fra rektor Gunnar Bovim blir det åpen debatt mellom oss på Dokkhuset i kveld onsdag 22/4 kl 19.30.

Hva dreier debatten seg om? Er den relevant for studentene? Og i så fall, hvorfor er studentengasjementet så lavt?

Er studentpolitikerne karrierebevisste broilere som sleiker ledelsen opp i ræva?

For meg handler debatten om man skal ta vare på de verdier universitetet har vært grunnlagt på eller om man skal la stadig flere former for interne og eksterne markedsmekanismer råde grunnen og peke retningen framover.

Norske universiteter har, på linje med de fleste andre vestlige universiteter, holdt i hevd variasjoner over modellen fra Humboldt-universitetet i Berlin, grunnlagt i 1810. Her innførte man prinsipper om fri og uavhengig forskning, at undervisningen skal være forskningsbasert, at studiene skal preges av et humanistisk dannelsesideal, og at det skal være nær kontakt mellom lærer og student, for å nevne noe.

Telling overstyrer innhold, både innenfor forskning og undervisning.

Når ulike former for markedsmekanismer innføres i sektoren legges en mer industriell tanke til grunn, det vil si at man skal produsere studie- og publikasjonspoeng, og at ulike institutter må konkurrere med hverandre om å være best på denne produksjonen, og få tildelt budsjetter deretter. Det betyr at telling overstyrer innhold, både innenfor forskning og undervisning.

Studentenes eventuelle kritikk vil bli lagt merke til, både fordi de representerer en kunderolle i markedsmodellen og fordi noen former for brukermedvirkning tross alt respekteres.

For studentenes del betyr det at vi pakker så mange studenter som mulig inn i våre bachelor- og masterprogrammer. Det medfører begrenset mulighet for individuell veiledning og annen hjelp fra oss fagansvarlige. Det betyr at vi begrenser muligheten for at studenter fritt kan velge temaer for eksempel for sin masteroppgave. Det blir viktigere at hver enkelt student leverer sin master i tide enn at vedkommende får hjelp til å utvikle seg til en solid fagperson. Om faglig oppfølging, valgmuligheter og idéen om dannelse betyr noe for dagens NTNU-studenter bør noen av dem reise sin røst, på samme måte som sine medstudenter i London, Amsterdam, København og mange andre steder.

At studentenes stemmer i NTNU-styret til stadighet går mot de ansattes, vekker forbauselse blant oss fagpersoner.

Jeg savner derfor tydeligere NTNU-studentstemmer for dette anliggende. At studentenes stemmer i NTNU-styret til stadighet går mot de ansattes, vekker forbauselse blant oss fagpersoner: Mangler studentene fullstendig kritisk sans? Er våre studenter mest opptatt av å karre til seg et brukbart vitnemål med minst mulig innsats for deretter å gjøre karriere et annet sted? Er studentpolitikerne karrierebevisste broilere som sleiker ledelsen opp i ræva? Kanskje gjelder dette for enkelte, men neppe for alle, i alle fall slik jeg kjenner «mine» studenter. Og kanskje har vi fagansatte vært altfor dårlige til å støtte studentene, for eksempel i deres kamp for å gjøre det økonomisk mulig å gjenopprette heltidsstudenten.

Vi kan få et NTNU hvor det faglige settes i høysetet, der fagpersoner og studenter har tid til hverandre.

Og for å være mer positiv: Studentenes eventuelle kritikk vil bli lagt merke til, både fordi de representerer en kunderolle i markedsmodellen (den som kan velge det ene universitet eller det andre) og fordi noen former for brukermedvirkning tross alt respekteres. Men ikke minst fordi de er mange og energiske om de virkelig vil noe. Jeg opplever studentene som engasjerte og oppfordrer dem derfor til å sette seg inn i den sentraliserte og kommersialiserte universitetspolitikken og ta stilling til hvordan de vil universitetet skal være.

NTNU har slagordet «Kunnskap for et bedre samfunn». La oss ta dette på alvor.

Nå skjønner vi alle at NTNU i alle fall skal bli stort. Men det kan også bli godt. Og det vil bli langt bedre dersom både studenter og ansatte står opp for sine fag og disipliner. Vi kan få et NTNU hvor det faglige settes i høysetet, der fagpersoner og studenter har tid til hverandre, der forskning preges av uavhengighet og der ulike valgmuligheter finnes. Men det kommer ikke av seg selv, dalende som snø fra ledelsen. Heller beror dette på fagpolitisk arbeid og gode allianser fra ansatte og studenter «på gulvet».

NTNU har slagordet «Kunnskap for et bedre samfunn». La oss ta dette på alvor og sette kunnskap i sentrum og tenke nøye gjennom hva et bedre samfunn er og hvordan vi kan bidra til dette.