Forskningsresultater til verden

NTNU har litt å lære før medisinsk forskning også kommer de fattigste i verden til gode, viser en ny rapport. Vi kan derfor tilby universitetet vårt nye grunnkurs, ELI1000 - Innføring i etisk lisensiering.

Tekst: Tuva Krogh Widskjold

Hvert tredje menneske i verden har ikke tilgang til de medisinene de trenger for å leve gode liv. Dette utgjør en av de største hindringene for utvikling i mange land. For å kunne jobbe og bidra til familie og samfunn er det en forutsetning at man er i ett frisk.

Som regel finnes medisinene, men de er for dyre. Klart, forskning og utvikling koster — selskapene må tjene penger — men problemet melder seg når medisinprisene fastsettes innenfor et monopolisert, vestlig marked.

Mye av den medisinske forskningen som til slutt blir til ferdige behandlinger foregår i dag rundt om på offentlige universiteter og forskningsinstitusjoner. Norske myndigheter har en klar målsetning om at den forskningen som det offentlige betaler for her i Norge, ikke kun bør komme en liten, rik del av verden til gode. En måte å sikre dette på er å kreve at når universitetene lisensierer bort fruktene av sin medisinske forskning, så skal det samtidig legges til rette for at lisensene ikke hindrer utvikling av kopiprodukter som forsyner markeder i lavinntektsland.

Rapporten «Etisk lisensiering av medisinsk forskning», som nylig ble gitt ut av Changemaker, viser at UiO og UiB ligger et godt stykke foran NTNU når det kommer til en slik etisk lisensiering. Retningslinjene UiO og UiB har implementert bygger på arbeidet til blant annet UAEM (Universities Allied for Essensial Medicines, opprettet i forbindelse med patentkrigen på 90/2000-tallet som hindret millioner av mennesker tilgang på aids-medisin).

Nå ser ikke alt mørkt ut for NTNU— tvert imot. Da nettavisen Framtida.no konfronterte dekan Björn Gustafsson ved det medisinske fakultetet med resultatene fra rapporten, sa han at de tar problemstillingen på alvor, og ville utarbeide nye retningslinjer. Med tanke på utfordringene vi står overfor og de norske målsetningene på området, er det på høy tid — og et svært positivt signal.

ELI1000 tilbys i dag alle universiteter som driver medisinsk forskning. Det NTNU bør gjøre for å lykkes med kurset er å gjøre et klassisk case-studie: analysere erfaringene ved andre universiteter i lys av ny teori, og diskutere hvordan retningslinjene kan bli enda bedre. UiO har for eksempel gått for en lukket løsning, hvor offentligheten ikke har tilgang til hvordan lisensieringen foregår. Dette gjør det umulig for media eller sivilsamfunnsorganisasjoner som Changemaker å påse at retningslinjene overholdes (nå har riktignok UiO-rektor Ole Petter Ottersen lovet utbedringer på dette området). Universitetene bør nå ta initiativ til en gjennomgang av hvordan de eksisterende retningslinjene har fungert, og se på muligheten for felles nasjonale retningslinjer.

Etisk lisensiering vil ikke skaffe en universell tilgang på medisiner over natta, men det har få ulemper, hverken økonomiske, juridiske eller politiske, og det vil bidra til målet på sikt — det er i så måte en klassisk no-brainer. NTNU har muligheten til å gå fra versting til best i klassen ved å innføre åpne, etiske retningslinjer for sin medisinske forskning. Lykke til på eksamen!