God psykisk helse er absolutt frivillighetens ansvar
Å gi penger til studentfrivilligheten er et enormt tiltak for å forebygge mot psykiske problemer.
Tekst: Oskar Gårdsrud Paulsrud, kommunikasjonsansvarlig NTNUI
På lederplass i Dusken 19. november skriver nestleder Therese Fjorden Lysheim at «studentfrivillighet i seg selv ikke er et forebyggende tiltak som hindrer studenter fra å oppleve utfordringer med sin psykiske helse». Nå skjønner jeg at dette er noe vi må snakke om. For jeg tror Lysheim misforstår hvor viktig studentfrivilligheten er for studentenes psykiske helse. Forebygging kan ikke bare gjøres inne hos en psykolog, eller på en psykisk helsesøster sitt kontor, hverken i det offentlige eller hos Sit. La meg forklare.
Først litt om meg selv. Jeg er i mitt femte studieår, og det første i Trondheim. Da jeg startet å studere ved BI i Oslo i 2013, var jeg med i studentfrivilligheten der. Jeg var deprimert og endte opp med å bli presset ut av styret jeg satt i. Jeg avsluttet studiet i 2014, og gikk et halvt år til psykiater, samtidig som jeg begynte som journalist i Inside, studentavisen ved BI. Denne stillingen fortsatte jeg i fram til 2016 da papiravisen ble lagt ned. På den tiden begynte jeg også ved journaliststudiet i Kristiansand. Her hadde jeg det også til tider tungt, men med litt hjelp kom jeg meg opp på beina.
Les mer om saken: Dette er Sit sitt psykiske helsetilbud til studentene.
Så fant jeg studentidretten, og siden har jeg vært med. Enten som utøver eller styremedlem i gruppe, eller hovedstyret. Da jeg gikk inn i rollen som nestleder i Kristiansand Studentidrettslag (KSI) var det av den enkle grunnen. Jeg så hvor fantastisk mye KSI hadde gjort for min psykiske helse, og ville gi denne hjelpen til enda flere. Sånn det er nå er det svært vekslende hvordan det psykiske helsetilbudet er i kommunene i Norge. Jeg kan si meg helt enig i Lysheim i at det må gjøres flere tiltak. Da jeg bodde i Kristiansand mellom 2015 og 2018 prøvde jeg ut Studentsamskipnaden i Agder sitt psykiske helsetilbud, som gjorde meg sykere. Jeg prøvde også å få psykisk helsehjelp gjennom fastlegen min, men var ikke syk nok til å få noe i kommunen. Hva hadde jeg igjen da? Jo, studentidretten.
Studentfrivilligheten er et fantastisk forebyggende tiltak. Selvfølgelig, det hjelper ikke på «Anna» som Lysheim refererer til i lederteksten. Men det er så enormt mange som trenger hjelp og jeg tror ikke Lysheim forstår hvor viktig det er å få en samling med mennesker å gå til. Enten om det er som leder av en organisasjon eller det er som medlem av en gruppe i samme organisasjon. Det at linjeforeningen har pubquiz eller andre aktiviteter for medlemmene sine skaper en tilhørighet. Forebyggende psykisk arbeid er en av grunnene til at jeg, da jeg flyttet til Trondheim, søkte meg rett inn i hovedstyret til NTNUI. Fordi studentfrivilligheten holder meg frisk. Hjelper det for meg, er jeg hundre prosent sikker på at det hjelper for andre.
Les også: NTNUI satser på erfaringsoverføring ved valg av hovedstyre.
Ja, du kan si at det ikke er vårt ansvar. Men hvem sitt ansvar er det å arrangere aktiviteter for studentene? Skal Sit ta over? Det er vårt ansvar, som studentfrivillige å inkludere. Det er vårt ansvar som studentfrivillige å arrangere. Det er vårt ansvar å sørge for at hver tredje student, som SHOT-undersøkelsen i 2018 avdekte at var ensom, kan bli inkludert.
Det er ikke bare frivillighetens ansvar, men det er vårt ansvar sammen med andre aktører som Sit. At Lysheim på lederplass skriver at dette ikke er vårt ansvar er ansvarsfraskrivelse. Vi må ta ansvar for å opprettholde og forbedre det fantastiske tilbudet vi har skapt. Det overrasker meg at redaktør Jenny Westrum-Rein gir Lysheim lederplass på dette, og dermed gjør dette til hele Duskens mening. Vi har alle et ansvar. Jeg syntes Dusken også bør se hvilket ansvar de har.
