Hele Norge snakker ikke

Tekst: Eirik Sande, leder ved Studentersamfundet i Trondhjem

Debatt

I vår har det tyske prosjektet «Deutschland spricht» blitt importert og adaptert til norsk samfunn under fanen «Hele Norge snakker». Ved å svare på syv spørsmål som etter sigende splitter det norske folk, vil du bli meldt på til et møte med en som svarer annerledes enn deg. Målet med dette møtet er at dere skal snakke ut om deres uenigheter, og prosjektets mål er at vi, nordmenn, i større grad skal snakke med hverandre heller enn mot hverandre.

Alle som har deltatt i en debatt, særlig i sosiale medier og kommentarfelt, vet at diskusjonen har en tendens til å spore av og miste sin verdi. Dette er enda enklere om man kun kjenner sin motdebattant gjennom et brukernavn eller ikke i det hele tatt, men man kan også se voksne folk spy ut usakligheter under fullt navn på Facebook. Et prosjekt som «Hele Norge snakker» er sannsynligvis ikke en kur for dette, men det er en måte å behandle en ødelagt samfunnsdebatt på.

De syv spørsmålene man kan svare på tar for seg forventede temaer: ulv, muslimsk innvandring, eliter, likestilling og miljø. Spørsmålene er dikotome, og du må enten svare hardt ja eller hardt nei på om du for eksempel mener at det er blitt for dyrt å være bilist her til lands.

Les også: Student, bruk din stemme

Det er dette som gjør prosjektet frustrerende – men likefremt genialt. Fordi man tvinges til å være beint fram ærlig om hva man mener, kan man ikke skjule seg bak framstillinger og fordreininger av virkeligheten, og du må ta et klart standpunkt. Disse standpunktene kan føles reduserende, og til og med fremmede, men nettopp derfor tvinges man til å rasjonalisere og forklare hvorfor man opplever det på denne måten. Heller enn en debatt hvor man prøver å overbevise den andre om at det man mener er rett, skaper dette prosjektet en arena hvor man kan legge fram sine meninger og bekymringer, og deretter snakke om disse.

Likevel: jeg er ikke av den oppfatning at flere samtaler automatisk gir økt homogenitet og enighet. Et sunt demokrati fordrer et visst meningsmangfold, og i det ligger det et uenighetsmangfold: Vi er ikke enige om alt, og vi skal ikke være det. Likevel ser vi at de siste årene har debatten vært preget av økt polarisering og munnhuggeri, noe som på sikt kan bli en av vår tids største politiske utfordringer. Et initiativ som «Hele Norge snakker» er derfor verdifullt fordi deltakerne tvinges til å rasjonalisere meningene sine, og på den måten står man ikke bare på hver sin knaus og roper til hverandre.

Les også: Bevar ironien?

Studentersamfundet i Trondhjem kan også bli flinkere til å legge til rette for samtaler. I Samfundets formålsparagraf står det at vi skal skape forutsetninger for debatt og samfunnsengasjement, noe som ofte tolkes til at vi skal skape og delta i debatt. Like fullt bør vi være flinkere til å legge til rette for andres meninger og høre på dem som ikke roper høyest. Vi vet at Samfundet er et tverrsnitt av storsamfunnet utenfor døren, men sann­synligheten er stor for at ikke alle føler seg hørt i debattene på huset eller representert av Samfundets politikk.

På sikt bør det kanskje derfor legges til rette for et lignende prosjekt for studenter i Trondheim, men enn så lenge har jeg ikke annet en sterk oppfordring: finn en menings­motstander, legg vekk tanken om at en diskusjon kan vinnes og prat ut om uenighetene deres. Vi har tross alt et demokrati å ta vare på.