Mer åpenhet rundt temaet selvmord
Jeg har ingen mirakelkur, men jeg tror at åpenhet er med på å avstigmatisere temaet, og at resultatet kan bli at flere søker den hjelpen de trenger.
Tekst: Kenneth Stange, politisk nestleder i Velferdstinget
Trenger du hjelp?
- Sit råd: samtale@sit.no eller www.sit.no/helse/samtale
- Sit psykososial: 73 53 86 30
- Kirkens SOS: 22 40 00 40
- Mental helses hjelpetelefon:
116 123- Legevakt: 116 117
- Medisinsk nødtelefon: 113
Jeg husker jeg våknet, dagen derpå, i en fremmed seng med en ekstrem skamfølelse. Jeg følte meg skikkelig stressa, var sint på meg selv og hadde hundre tanker som raste gjennom hodet. Det er søndag morgen, og jeg er innlagt på Østmarka etter et selvmordsforsøk.
Det jeg husker best fra de første dagene er skammen. Ikke en skam for å ha forsøkt å ta livet mitt, men en skam for at jeg fortsatt levde. Jeg ble fortalt mange ganger daglig at dette kom til å ordne seg, at hverken familie eller venner kom til å hate meg for dette, og at etter en del behandling kom jeg til å ha et fint liv igjen. Med mye selvhat og selvkritikk er det lettere sagt enn hørt, men etter noen dager gikk det gjennom. Jeg fikk et håp. Et håp om at jeg skulle klare å komme meg opp igjen, og gjøre noe kult med livet.
Jeg husker jeg følte meg kampklar i starten. Det var som om alt selvhat og vonde følelser ble konvertert til ren energi. Det føltes godt, og jeg var motivert. Jeg fikk snakket med venner og familie, og som jeg hadde blitt fortalt var det ingen som klandret meg. Veien tilbake var lang, men litt etter litt ble det bedre. Psykisk uhelse blir ikke fiksa over natta, det er et maraton. Ukene gikk, og jeg fikk til slutt flytte tilbake til kollektivet mitt.
Les også: Samtalen om psykisk helse må endres [Debatt]
Så hvorfor deler jeg min historie? Håpet er at den kan bidra til litt mer åpenhet. At en person kan lese dette og tenke at kanskje det ikke er så stor skam i å ta kontakt allikevel. At en person leser og åpner opp om noe vondt for en venn eller familie. Eller kanskje at en person i en lignende situasjon kan finne et håp som kan dra dem ut av mørket. Det finnes et lys der. Av og til må en bare gi seg selv litt mer tid for å se det. Behandling for psykiske lidelser kan noen ganger ta ganske lang tid, og det kan være du må prøve flere ting før du finner den veien som fungerer for deg. Utålmodighet og behandling av psykiske lidelser går ikke hånd i hånd.
Nå er jeg så heldig at jeg befinner meg i et verv der jeg får jobbe mye med psykisk helse for studenter, så jeg tenkte jeg skulle si et par ting. Ja, vi bor i Norge og har et fantastisk helsevesen i forhold til mange andre land. Det betyr derimot ikke at vi mister retten til å være kritisk. Vi må tørre å si at ting ikke fungerer. Vi må tørre å klage over at ting ikke er bra nok. Endringene vi ønsker kommer ikke av seg selv.
Jeg vet hvor vanskelig det kan være å ta kontakt når man trenger hjelp. Jeg var i ferd med å bli en del av en dyster statistikk. Mellom 500 og 600 personer begår selvmord i Norge hvert år, og to av tre er menn. Man vet også at menn har høyere terskel for å søke hjelp. Jeg har ingen mirakelkur, men jeg tror at åpenhet er med på å avstigmatisere temaet, og at resultatet kan bli at flere søker den hjelpen de trenger. Det finnes mye hjelp der ute.
Mer fra UD:
Finnes det uønsket kunnskap? [Debatt]
Lærerstudenter er minst tilfreds, og det er dessverre ingen overraskelse [Debatt]
