Når rævsleiking blir personlig
Når Tangene sier han representerer seg selv framfor studentene, ja da har vi et problem. Faktisk et så alvorlig problem at jeg angrer på at jeg bidro til å legitimere studentenes stemme i NTNU-styret ved å bruke stemmeretten min ved valget til NTNU-styret i fjor, skriver studenten Elise Farstad Djupedal.
Tekst: Elise Farstad Djupedal, student
Elise Landsem har sammen med andre styrerepresentanter svart på kritikken, les mer her.
Det er studentrepresentantene som har stemt for fusjon – ikke studentene. Det var dette jeg satt igjen med etter å overhørt debatten om NTNUs framtid og fusjonsvedtak på onsdag.
”Vi stemte på den løsningen vi mente var den beste. Når man først er inne i styret, er man ikke en studentrepresentant. Man står for sin egen mening”, sa Christian Tangene. Sammen med Elise Landsem utgjør de duoen som representerer studenene i NTNU-styret.
Tangenes uttalelse kom som et svar på Aksel Tjoras retoriske sleivspark i Under Dusken dagen før debatten. ”Er studentpolitikerne karrierebevisste broilere som sleiker ledelsen opp i ræva?”.
Disputten mellom Tjora og studentrepresentantene springer ut av debatten om NTNUs framtid – der NTNU-styret med de to studentrepresentantene Elise Landsem og Christian Tangene gikk inn for fusjon mot de ansattes ønske. Av den grunn har det fra ansatthold på NTNU blitt stilt spørsmål ved studentene og studentrepresentantenes kritiske sans og motiver.
Tangenes uttalelse impliserer først og fremst at rektor, Gunnar Bovim, ikke har grunnlag til å si at studentene støtter vedtaket om fusjon, eller andre vedtak studentrepresentantene har stemt for i NTNU-styret. Dernest peker Tangenes uttalelse på et større problem i det som ofte kalles studentpolitikk: det fyrer oppunder en tilbakevendende debatt om hvordan studentpolitikere gjør og forstår demokratiske prosesser, og hvordan studentenes stemmer (ikke blir) representert i politiske spørsmål på styrenivå ved NTNU.
Det er en gjenganger at det er liten oppslutning om valget til NTNU-styret blant studentene, og at valgkampen kandidatene i mellom preges av det jeg vil betegne som generiske kampsaker, flotte reklameplakater og en felles erkjennelse av at størrelsen på personlig nettverk alene har potensial til å avgjøre valget. Tallenes tale sier seg selv: 2659 stemmer ble avgitt ved forrige valg. Det vil si en oppslutning på 12,8 prosent.
Studentpolitikk i den formen vi ser her har ingen ting med studentdemokrati å gjøre. Jeg opplever studentpolitikken som en arena der en påfallende konformitet til makta og mangel på større kampsaker og radikalitet er en del av kulturen. Alle disse momentene har etter mitt skjønn kommet tydelig fram i saken om fusjon. I stedet for å se fusjonssaken som et eksempel på et større politisk veivalg som omhandler nyliberalisme og styring av universitets- og høgskolesektoren, bidrar studentrepresentantenes stemmer til å legitimere økt toppstyring og markedsretting.
Jeg sitter ikke i et eneste utvalg på NTNU og jeg har aldri engasjert meg i studentpolitikk utenfor eget institutt, men i den pågående debatten føler jeg et sterkt behov for å understreke, som Tangene selv klarer å gjøre, at studentrepresentantene ikke kan generaliseres som studenter.
Dårlig valgoppslutning gir ikke grunnlag til å redefinere mandatet sitt som en valgt studentrepresentant.
Sett fra mitt ståsted framstår med andre ord studentpolitikken farlig tett på det Tjora kaller ”karrierebevisste broilere som sleiker ledelsen opp i ræva”. Elise Landsem må gjerne kalle dette et personangrep, som hun gjorde på Universitetsavisas facebookevent i går, men det er jo også det som er sakens kjerne: dere sier dere representerer dere selv som personer, samtidig som posisjonen deres i styret er legitimert ved at dere besitter en makt som valgte studentrepresentanter. Når dere ikke representerer studentene, slik Tangenes sitat gir et bilde på, er det faktisk dere to som må som må begrunne fusjon og tåle kritikk for måten dere sleiket ledelsen opp i ræva. Politikk blir personlig når to valgte kandidater er mer opptatt av å representerer seg selv og sine meninger – framfor å representere de resterende studentene og gi støtte til de ansattes bønn om at faglighet heller enn markedsretting skal være kompasset for framtidens NTNU. Måten dere forstår eget mandat på gir rom for å gjøre det politiske personlig: Det er faktisk ikke studentene, men dere to som må begrunne fusjon og tåle kritikk for måten dere sleiket ledelsen opp i ræva.
Elise Farstad Djupedal, student NTNU
