Student, bruk din stemme!
Jeg håper at jeg i min tid som student får oppleve tilrop fra salen under samfundsmøter.
Tekst: Liv Marie Rønhovde, profesjonsstudent i psykologi og debattkoordinator for ISFiT 2019
Debatt
For få uker siden lukket Samfundet dørene etter ISFiT 2019 sin siste debatt. Mellom 7. – 17. februar kunne lokale og internasjonale studenter, Trondheims befolkning og de som ellers måtte ønske det, komme til Studentersamfundet for å delta på arrangementer om migrasjon. Fra fjernt og nært var folk flydd inn for å ytre seg på scenen og fra talerstolen.
«Veien opp til talerstolen har blitt for lang» lød en uttalelse under ledervalget på Samfundet, onsdag 27. februar. Studentenes meninger kommer tilsynelatende ikke ordentlig fram på én av Norges frieste talerstoler. Dynamikken var annerledes under ISFiT. De internasjonale studentene på ISFiTs debattmøter kom jevnlig med tilrop fra salen og det var rift om å få innta talerstolen under spørsmålsrundene. Er dette kun et resultat av kulturelle forskjeller, eller har vi klart å etablere et sett med diffuse sosiale regler for å delta i debatten på Samfundet?
Bare dager etter at ISFiT var avsluttet, åpnet Samfundet igjen dørene for egne debatter, deriblant samfundsmøtene. De norske studentene tripper forsiktig inn i Storsalen, finner seg en plass et stykke opp i kvadrantene og sitter lydig og lyttende gjennom to timer med debatt. Hvor er tilropene, hvor er køen av studenter som vil stille spørsmål fra talerstolen, og hvor er nysgjerrigheten? Her vil jeg rette en takk til de internasjonale studentene som bryter norske konvensjoner, og som vi definitivt bør la oss inspirere av.
I fjor høst påpekte Tale Bærland, tidligere leder av Samfundet, at hun ser for få jenter som ytrer seg fra talerstolen. Jeg sier meg enig i hennes observasjon, men er tilbøyelig til å kombinere det med utsagnet over, og mener det er en generell mangel på studenter som fi nner veien opp til talerstolen. Det er godt å se at de som allerede er engasjerte engasjerer seg ytterligere, men hva med de som ikke er like vant til å tilbringe en lørdagskveld på huset? Det kan være lett å konkludere med at «det er jo bare å gjøre det» etter at man har stått der selv, stotrende, med lyskasteren i øynene og sagt «Ærede storsal, mitt navn er Liv og jeg er medlem». Er likevel antallet deltakende studenter i ferd med å bli for smalt?
Samfundets nyvalgte leder, Frida Jerve, åpnet og avsluttet innleggene sine på leder valget med å poengtere et ønske om å gjøre Studentersamfundet mer tilgjengelig for studentene. Dette er et valgløfte jeg oppfordrer henne til å ta på alvor. Å gjøre noe tilgjengelig betyr ikke umiddelbart at alle vil benytte seg av det, men Samfundet bør gå enda lenger i å senke terskelen for bredere deltakelse. Kanskje ved å ha et enda bredere spekter av tema, eller til og med flere samfundsmøter på engelsk?
Målet er ikke nødvendigvis å ha ISFiT-tilstander året rundt, men jeg håper at jeg i min tid som student får oppleve norske tilrop fra salen under samfundsmøter, og at veien til talerstolen føles kortere for fl ere. Jeg velger å tro at arrangørene på Samfundet ønsker seg større engasjement i debatter de har lagt mye arbeid i. Derfor oppfordrer jeg fl ere til å ta mot til seg og stille de spørsmålene eller komme med de ytringene man brenner inne med. Gjennom å stille på debatt kan vi senke terskelen for å delta i debatten, uavhengig av om vi kan opplyse den ærede Storsalen om at vi er medlemmer eller ikke.
