Studenter i de gamle stæder

Å studere ved det nye NTNU skal være det samme, uavhengig av studieby. Dette avhenger av at man finner en felles studentkultur.

Publisert Sist oppdatert

Når klokken slår tolv på nyttårsaften, vokser antallet studenter ved NTNU fra 24 000 til 38 000. Dette er tidspunktet da høgskolene i Sør-Trøndelag, Ålesund, og Gjøvik blir en del av NTNU. Diskusjonen om hvorvidt denne skolespleisingen er til universitetets beste er ikke over, men la oss herfra og ut anta at fusjonen blir gjennomført og aldri reverseres: Hva har dette å si for studentenes identitet?

Et uttalt mål for fusjonen fra ledelsens side er at det skal bety det samme å være NTNU-student uansett hvor man studerer. Hva som ligger i «det samme» er uklart, men det leses mellom linjene at dagens NTNU-studenter er del av «det samme». Dette på tross av at studiene er varierte og at universitetets to største campus har en pågående, skjønt vennskapelig, feide. Denne fellesskapsfølelsen kommer neppe bare av at man har samme logo på vitnemålet. Hvorvidt ledelsen har skjønt dette er en annen sak.

Om det finnes noe som bygger felles identitet, er det kunst og kultur. Felles administrasjon blekner i forhold: Staten Norge holdes sammen av et felles lovverk, men vet folk flest noe særlig om grunnloven annet enn historien Eidsvoll 1814? Nordmenn er langt mer knyttet til nasjonen Norge, som holdes sammen av en felles kulturarv: Sangene, historiene, og ritualene med mer.

«Vi har vår egen lille verden» er navnet på en studentvise fra UKErevyen i 1931. Om ikke en verden, så har trondheimsstudentene i alle fall en egen nasjon: De fleste kjenner melodien på «Nu klinger». Alle drar på noe under UKA. Over halvparten av alle studenter er med i en frivillig organisasjon i løpet av studietiden. Alle har blitt rakket ned på som følge av campustilhørigheten sin minst én gang. Hvor mye den enkelte bekjenner seg til denne identiteten varierer, men det finnes unektelig en felles kjerne.

Når man ser tilbake på Trondheims student- historie er det ganske tydelig at denne identiteten har blitt skapt, både bevisst og gjennom heldige tilfeldigheter. Da Samfundetleder Edgar B. Schieldrop under ett år etter foreningens stiftelse sa «Høiskolen vil gjøre dere til studerende, vi, Samfundet, vil gjøre dere til Studenter», kan det neppe ha uttrykt annet enn et ønske. Men visjonen hans om studentfrivillighet som identitetsmarkør ble fulgt opp, hjulpet av linjeforeninger og organisasjoner for alt mellom himmel og jord. Og ikke minst UKErevyens studenterviser, som gjentatte ganger har fortalt studentene hvem de er helt til de selv tror på det.

Kanskje klarer det nye NTNU, på tross av geografi og tvangsfusjon, å ende opp med en felles studentidentitet. Om vi kan lære noe av gamle NTNU, er det at man fint kan ha flere identiteter innenfor ett universitet: Gløsinger og dragvollinger kommer godt overens på tross av – kanskje til og med på grunn av – gjensidig erting. Vi må ikke se bort ifra at skittkasting om bønder i Gjøvik og gniere i Ålesund kan bli en like stor slager. Men det som også trengs er et felles samlingspunkt for studentene ved det nye universitetet,slik vi i Trondheim i dag har i studentfrivilligheten.

Hva som skal tilsvare frivilligheten som samlingspunkt for de tre adskilte byene, vet jeg ikke. Men jeg tør å gjette at de som finner fram til svaret kommer til å være initiativrike folk som er flinke med ord.