Vet du hvem som har sydd buksa di?

Nordmenn blir rikere og rikere. Klærne våre har aldri vært billigere. Kan det være for godt til å være sant? Finnes det egentlig noen tapere i den norske klesindustrien?

Tekst: Asgeir Leine Pedersen, student ved NTNU

Debatt

Vi fråtser i rimelige klær. Det er ikke så rart. Store kleskjeder og endeløse nettbutikk-hyller gir oss en overflod av shoppingmuligheter. Ikke nok med det, klær har jo blitt så billig! Er egentlig økt klessalg veien å gå, i en tid der bærekraftighet og miljøhensyn er i fokus?

Klesvanene våre har endret seg drastisk de siste årene. Konsulenthuset McKinsey sier at klesproduksjonen har fordoblet seg mellom 2000 og 2014. I det samme tidsrommet økte kjøp av klær med 60 prosent. Ikke nok med det, i 2015 brukte vi plagg halvparten så lenge som 15 år tidligere.

Det er dessverre ikke slik at vår sult etter ny mote kun gir overfylte klesskap og tomme bankkontoer, dette påvirker også verdenen vi lever i på et globalt nivå. Vi må ikke lenger tilbake enn 5. januar for å lese om uholdbare forhold for arbeidere på H&M og Gapsfabrikker. Der meldte 540 fabrikkansatte fra om trusler og misbruk. Mørketallene er sannsynligvis store.

I tillegg til arbeidere, påvirker også «fast fashion» (billige klær som beveger seg kjapt fra catwalk til butikkhylle) det miljømessige fotavtrykket. Bomullsproduksjon krever landområder, vann og energi. Et eksempel på dette er jeans. Én Levis 501 bukse bruker 3781 liter vann i produksjon. Det tilsvarer ca. 20 badekar. Bruk av sprøytemidler, giftige utslipp pga. farging, samt beslaglegging av dyrkbare områder er reelle miljøutfordringer.

Det må også påpekes at i «jeans-klassen» er Levis en stjerneelev. Andre produsenter kan ha vannforbruket på godt over 10000 liter per bukse. Det er svært urovekkende, på en klode med meget ujevn vannfordeling. Den siste bekymringen vi burde ha rundt egne klesvaner, er at resten av verden skal kopiere vår egen praksis. McKinsey sier at hvis 80 prosent av framvoksende økonomier oppnår vestlige forbruksmønster vil CO2-utslipp fra klesindustrien øke med 77 prosent innen 2025.

Kommentar: Evner ikke å engasjere studentene

Så hvem er egentlig taperne i den norske klesindustrien? Det er mennesker og den dyrebare kloden vi bor på. Og da spør du kanskje: hva kan vi «fattige» studenter, gjøre? Svaret på det er å ikke lenger ignorere konsekvensene av forbruket vårt. Som en løsning på dette håper jeg at vi kan gi oppmerksomheten vår til de produsentene som tar bærekraft og sunne verdikjeder på alvor.

Et eksempel på dette er det amerikanske merket Patagonia. På sine nettsider har de en åpen oversikt over hvilke fabrikker de får klær fra og hvilke grep de tar for å sikre arbeidsforholdene til sine ansatte. Klærne er dyrere, men de lages for å vare. Patagonia tilbyr også gratis reparasjon på sine produkter. Bærekraftig og god kundeservice!

Et annet forbilde er Livid Jeans, etablert her i Trondheim(!). De syr sine klær i Portugal og Norge. Livids verdikjede er åpen for alle, og eierne sier at de vil vise, for de har ingenting å skjule. De selger ikke «fast fashion», men heller kvalitetsprodukter som du skal bli glad i.

Vi må tørre å sette oss inn i hvilken del av klesindustrien vi støtter. Skal vi fortsette å smøre «fast fashion»-maskineriet, eller ta tilbake makten over egen garderobe? Les deg opp på hvem som syr klærne dine og vær nysgjerrig på hvordan de blir behandlet.

Kanskje må vi fylle klesskapet vårt med klær vi bruker lenger og oftere enn det vi gjør i dag. Dette koster mer, men er ikke det en pris vi kan betale i verdens rikeste land? Jeg håper at du tør utfordre klesvanene dine. La oss ta bevisste valg, som er bra for oss selv, miljøet og mennesker i andre deler av verden.

Powered by Labrador CMS