Dopamin til folket

Før man bestemmer seg for å slutte med noe, tror jeg det er lurt å finne ut om det i det hele tatt er verdt det. Derfor skal jeg forsøke å ressonere meg fram til et svar på hvor mobilavhengigheten min kommer fra og hva som er veien ut.  

Hvorfor bruker jeg så mye tid på telefonen? Det er lett å forstå hvorfor det er så vanskelig å holde seg unna. Den er laget for å fange oppmerksomheten vår: fargene, lydene, lyset – alt er designet for å stimulere de rette stedene i hjernen og få oss til å føle oss bra. Og ganske ofte gjør den nettopp det. Den lille dingsen som får plass i lommen besitter evnen til å både bedøve tilværelsen og gi en midlertidig virkelighetsflukt. Jeg anerkjenner at det er imponerende.

Det er vel heller ikke nødvendig å nevne at jeg må bruke telefonen til nesten alle hverdagslige gjøremål. Likevel er ikke mobilen bare et praktisk verktøy. Det første jeg tenker på om morgenen, er telefonen min, og jeg går heller aldri på do uten den. For ikke å snakke om de innbilte vibrasjonene jeg kan føle i lommen når jeg velger å la telefonen ligge igjen hjemme. Jeg er avhengig.

Av og til går jeg ut av mitt gode skinn. Jeg lar telefonen ligge igjen hjemme. Noen ganger blir jeg vitne til små innblikk i andres liv. Jeg kan for eksempel melde at kryssordet i Allers var mye vanskeligere forrige uke enn det bruker å være. Andre ganger overværer man mer uhyggelige omstendigheter, som den gangen jeg så en mann presse en kvinne inn i en bil mot hennes vilje. Da var det fint å ikke sitte oppslukt i min egen verden. For ordens skyld må det nevnes at jeg fikk med meg at noen andre på stedet ordnet opp i det.

Som oftest er det heldigvis ikke så dramatiske ting som skjer, og da kjeder jeg meg bare. Men det er litt fint, det også. Innsiden av hodet kan være underholdende. Plutselig får jeg tid til å planlegge hva jeg skulle ha svart de sure, ferierende kundene som kom innom på jobben med en altfor komplisert kaffebestilling. Og selvsagt skal bestillingen aller helst finne sted mens køen slynger seg  hele veien ut av kaféen. Jeg tror jeg hadde fortalt dem at jeg bare er et menneske. Og kanskje noe om at de må ha fått verdens verste oppdragelse.

Misforstå meg rett: Ønsket om å bruke mindre tid på telefonen kommer ikke av at jeg ønsker å «være mer til stede». En person som er så fullstendig til stede alle de timene av døgnet jeg ellers bruker på meningsløs skrolling, hadde blitt et menneske jeg helst ikke vil være. Jeg tror at motivasjonen min bak dette ønsket må være at jeg ikke vil føle at jeg brukte all tiden min på å være en passiv tilskuer i alle andres liv.

Heldigvis finnes det også former for virkelighetsflukt utenfor skjermen.

Jeg har lest noen bøker. Ikke mange, men noen. Akkurat nå leser jeg Jævla menn, men den er det sinnsykt lang ventetid på på biblioteket (delvis også på grunn av meg), så her rekker du mye skrolling før den blir ledig. Jeg leste også litt faktabok, men da får man ofte lyst til å sjekke telefonen, så ikke gjør det. Les heller noe av Tore Renberg. Det gjør jeg hver gang det er lenge siden jeg har lest noe! Det andre og ganske avgjørende punktet er at jeg har skaffet meg en sommerjobb. Dette anbefales vel egentlig ikke, med mindre man trenger det. Aller helst skulle jeg bare vært veldig rik og reist veldig mye rundt om i hele verden. Men å skaffe den jobben, det gjorde jeg, altså. Mellom stablene av oppvask blir det i hvert fall ikke tid til å sjekke oppdateringer fra andres spennende liv.

I tillegg til punktene over vurderer jeg litt å skaffe meg en såkalt tastetelefon, men kollegaen min sa at jeg kom til å bli lite attraktiv av det. Derfor er det en viss fallhøyde ved å ta et slikt valg, noe som gjør at jeg setter pris på innspill før dette eventuelt finner sted.

Det er vel egentlig ingen moral. Jeg har åpenbart et problem, og det tror jeg at det er flere av oss som har. Har jeg løst dette problemet? Nei. Men jeg jobber med saken. Så til neste gang vi snakkes: Hei, jeg heter Anna, og jeg er mobilavhengig.

LES OGSÅ:  Tre madrasser fikk kunstpris.