Debatt:
Keiserens nye utdanning
Til alle slitne og fortvilte studenter.
Det var en gang en keiser i sitt pene slott
som hadde det så fint og hadde det så godt.
En dag, så tenkte han: «Jeg kan visst altfor lite,
det er jo ikke gøy, jeg vil så gjerne vite!»
Så dro han til en storby, til universitetet,
begynte å studere, så slapp han mer å lete
etter ting å gjøre, for alt han gjorde nå
var: prøve på å lære, prøve å forstå.
Han strevde, slet og lærte så mye om så mangt,
men aldri følte han at han kom så veldig langt.
For hver en bok han leste, forsvant en liten bit
av keiserens personlighet, det var et evig slit.
Vår keiser mistet litt og litt sin humor og sin sjel,
men tro det, eller ei, så var hans hjerne like hel!
Da fem-seks år var gått, fikk keiser’n endeli’
en praktfull konvolutt med vitnemålet i.
Det viste han til alle, de gratulerte han,
og han følte seg så stolt som kun en keiser kan.
Men midt i all applausen, fikk keiser’n déjà vu,
og plutselig fikk keiseren behov for å snu.
Han snudde seg og gikk vekk fra folkemengden der,
og kastet så et blikk ned på sine gamle klær.
På vitnemålet stod det jo faktisk ingenting,
og folkemengden lo av keiser’ns nye utdanning.
For vitnemålet hadde ingen som helst verdi,
og keiseren han innså at alt var lureri.
