En musikkopplevelse skrevet for et unikt ensemble

I samarbeid med Ultima-festivalen fikk Dokkhuset en mulighet til å vise noe av det beste av norsk samtids komponert musikk.

Publisert Sist oppdatert

Å komme inn på Dokkhuset og bli presentert med alle instrumentene er allerede nok til å sette hodet i å fantasere. Vi har allerede fra programmet som lå på nettsiden til Dokkhuset fått muligheten til å se og høre noe unikt (noe kanskje litt rart?). Dette betyr, instrumenter fra komponisten Harry Partch, musikk komponert av (jazztrommis) komponist Ingar Zach og musikere fra Musikfabrik, et ensemble som fokuserer på morderne og innoverende musikk. Disse 3 faktorene i seg selv gir konserten et tydelig høyt kvalitativ utgangspunkt.

Ingar Zach har i denne muligheten ikke bare brukt instrumentene på en fundamentalt annerledes måte, hans perspektiv på instrumentbruken er spennende i seg selv. Jeg hadde egentlig bare forventet Harry Partch basert musikk som betyr: rytmiske fragmenter som bygger en helhet og repeterende mønstre med innslag. Det vi får i stedet gjennom komposisjonen Parts of the Horse are Notably Present er et ganske annerledes landskap. En virkelig unik opplevelse. Dette blir også tydelig i de profesjonelle musikerne fra Musikfabrikk.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">KLOKKEKLART</span>: Instrumentet cloud chamber bells gav noen av konsertens mest eteriske lyder.
KLOKKEKLART: Instrumentet cloud chamber bells gav noen av konsertens mest eteriske lyder.

Ensemble av musikerne hadde god kontroll og en selvbevissthet gjennom roen når de flyttet seg til ulike instrumentposter. Komposisjonen bruker alt fra etablerte kammerensembler med cello, bratsj, fiolin og kontrabass, mange slagverkinstrumenter (enten de er små eller store) som alt fra bjeller, pauker, triangel osv., blås i form av tre som klarinett eller bassklarinett, messing i form av horn og digital manipulering slengt inn i miksen fra Zach sin stasjon på scenen. Dette omfatter de tradisjonelle instrumentene. Harry Partch sine kopier som Zach fikk låne fra Musikfabrikk er cloud-chamber bowls (glass-perkusjonsinstrument), Kithara (et stående strenge instrument), surrogate kithara (som en liggende gitar med en glass pinne under) og harmonic canons (enda et streng instrument som blir en kombinasjon av 6 gitarer og strengene) og to gigantiske marimbaer. Denne kombinasjonen av tradisjonelle instrumenter, nye instrumenter og elektroniske instrumenter visste til hvor mye kan gjøre med musikken om man får sjansen.

Fra å starte med enkle rytmer fra glass kuplene som skinte i lyset, kunne vi merke musikkens kraft når gigant marimbaen blir slått med at det kom en vegg av lyd som berørte kroppene våre. Zach bruker perkusjonsinstrumenter til å skape flytende klangflater og et landskap som først minner om havet eller verdensrommet. Så kommer jo en bassklarinett inn og spiller i det lyse registeret. En vakker tone mot klangveggen. Strykerne blir også med og spiller legato som passer vakkert inn mot tyngden og treblåsen. Du hører også rare strenger som klimpres bak med kithara som er sammen med perkusjonen. Du bare sitter og opplever de tunge, repeterende og flytende lydene. Følgelig er det jo at stykket må utvides med alle instrumentene som står på scenen.

Derfor får vi et øyeblikk der klangene fortsetter men hornet og klarinetten spiller en dissonerende cluster tone som skingrer. Nesten en overgang, som går til noe mer flyktig. Zach tar opp triangelet og andre perkusjonsdeler og spiller. Glasskupplene holder en stadig repeterende og rask rytme. Strykerne spiller mot hverandre og med hverandre i å lage store lange toner. Merk at dette er komponert, men ikke det neste som skjer. Etter noe påfallende bruk av en fiolinbue mot en cymbal for gnissing, tar Zach og bruker to stempler mot en basstromme i hurtige bevegelser. Det neste som kan sies er at det blir improvisert musikk med røtter fra Zachs fortid eller nåtid som jazztrommis. Bassen som slåss på. Et hav av klanger og lyder. Dette varer til vi bygger oss ned til et flat nivå. Siste del blir tydelig orientalsk inspirert ved bruken av Partch sine strengeinstrumenter med sine mikrotonale komplekse skalaer som instrumentet bygger på og eller ved bruken av de små viftene som skaper en evigvarende drone lyd ved klimpringen av strengene.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">MEKTIG</span>: Kitharaen er en nesten tre meter høy kasse med stålstrenger på, her spilt av Christine Chapman.
MEKTIG: Kitharaen er en nesten tre meter høy kasse med stålstrenger på, her spilt av Christine Chapman.

Komposisjonen er suppe med mange spennende krydderier som gir mersmak på hva som hadde skjedd om Ingar hadde kunne samarbeidet med Partch, eller om han kunne bruke alle instrumentene. Musikken er kombinasjon av improvisert og notert musikk. Denne dynamikken skaper et spennende og varierende verk som gir lytteren tid til å tenke over hva musikk er, før neste del av komposisjonen spiller på noe helt annet. Det er også viktig å punktere at musikken også spilte på det fysiske gjennom de tunge lydene som publikummet fikk oppleve. Gøy og se at noe sånt kunne komme til Trondheim. Dette gir også mersmak for hva komponisten Zach har oppi ermet på fremtidige prosjekter. Innen det konserten er over, kommer det klappersalver fra hele publikummet. Real applaus. Ikke bare klarte Zach å bruke Partchs instrumenter, han gjorde instrumentene til noe eget. Musikerne går av scenen og vi går ut. Kulden treffer oss og et spørsmål blir liggende i hodet mitt: hvor mye lignet Zach på Partch, fordi de hadde noen veldig tydelig likhetstrekk med at begge hadde hvit hår, skjegg og nesten samme ansiktstrekk. Det var nesten som Zach ble Partch, om ikke fikk han bare en velsignelse fra den avdøde komponisten, som gjorde konserten vellykket.