– Jeg har alltid blitt dratt mot gutter

– Jeg har filmet utrolig mye i bandommen.

Sondre Justad er i gang med å fortelle om Riv i hjertet, dokumentarfilmen som i skrivende stund vises i kinosaler rundt om i landet.

I en tom frokostsal på Thon hotell Nidaros skinner det grå lyset svakt gjennom de hvite, gjennomsiktige gardinene. På tross av de litt sterile omgivelsene, klarer Justad å skape en avslappet og varm stemning rundt seg når han forteller.

– Jeg hadde ikke studioutstyr på den tiden, og måtte ha en måte å huske ting på. Hvis jeg lagde låter eller hadde ideer så filmet jeg det ofte for å se hvilke grep jeg spilte, eller hvordan teksten eller melodien var. Da kunne jeg se på det dagen etterpå og huske sangen.

Han forteller at han også har syklet mye rundt i Henningsvær, der han kommer fra, og filmet rundt i gatene. I tillegg har han hatt med seg filmfotograf på turne og i studio de siste ti årene. Hundrevis av timer med opptak fra barndommen, tiden rundt gjennombruddet og de utsolgte konsertene har blitt satt sammen til Riv i hjertet.

Filmens regissør Trond Kvig Andreassen møtte Justad i forbindelse med at Andreassen skulle regissere en musikkvideo for ham.

– Filmen handler om store deler av livet mitt. Det blir jo vanskelig å få med hele livet i en to timer lang film, forteller Justad og smiler litt.

Liten gutt med store drømmer

I fiskeværet Henningsvær var Justad en liten gutt med store drømmer. Han visste tidlig at han skulle bli artist, selv om han ikke fikk den mest entusiastiske støtten hjemmefra.

– De lot meg holde på, men det var ikke de som ringte rundt eller fikset ting for meg.

Justad måtte dra i trådene selv for å komme seg frem. Han forteller med iver om da han som 13-åring så Jahn Teigen tilby sangtimer på TV. Justad tok ansvar, ringte Teigen og ordnet timene selv.

– Jeg reiste til Oslo for å ta sangtimene, og spilte inn noen låter. Da hadde jeg aldri sunget til moren min før, så første gangen hun hørte det var på en CD fra Teigen studio. Det var veldig stas.

LES OGSÅ: – Det er ikke et direkte avhengighetsforhold mellom NTNU og Samfundet.

– Å komme fra et hardbarket fiskevær

I 2018 fortalte Justad i et TV-intervju med Anne Lindmo at han kunne forelske seg i både kvinner og menn. Det førte til en storm av oppmerksomhet han ikke helt så komme.

Veien til å være tro mot seg selv har vært lang, og er et av de store temaene i filmen. Han undrer seg over om det å komme fra et lite sted har gjort det vanskeligere å være ærlig rundt hvem han tiltrekkes av.

– Det er jo mer mangfold i en by. Det er ofte en mer homogen gruppe mennesker på bygda. Det har nok vært noe som har gjort det vanskelig for meg å være ærlig og tro mot meg selv – det å komme fra et hardbarket fiskevær.

Justad forklarer at han flyttet til et nytt sted da han gikk i femte klasse, og at han fikk sjokk første skoledag. Han er tankefull rundt temaet, og tar seg tid mens han forteller.

– Jeg følte ikke at jeg passet inn der. Det var banning og et veldig røft språk allerede da. Jeg tror nok det å vokse opp der har gjort det litt vanskeligere

Manglet forbilder

Justad tror den manglende åpenheten likevel handler mest om tiden han vokste opp i.

– Barn som vokser opp i dag har kortere vei til alt. Gjennom sosiale medier og TV -serier har de felles kulturreferanser med hele verden. Jeg hadde ikke det.

Justad trekker frem TV-serien Skam som noe de yngre enn ham så på i sin ungdomstid. Der fulgte man guttene Isak og Even som forelsket seg i hverandre.

– Jeg tror jeg manglet noen forbilder i oppveksten. Det å kunne se noen og speile seg i dem, at det går an å være sånn.

«Æh ... det går ikke»

Justad synes folk generelt er veldig opptatte av bokser og merkelapper. Selv har han aldri satt noen merkelapp på seg selv.

– På Lindmo snakket jeg om det å kunne forelske seg i damer og menn, men jeg sa ikke «jeg er bifil». Nå har jeg en guttekjæreste, men jeg sier ikke at jeg er homo heller. Jeg har prøvd å si det til meg selv, og så har det vært sånn «æh ... det går ikke». Men jeg har alltid blitt dratt mot gutter, det har jeg klart å lande i. Det kan jeg si høyt til meg selv og tenke «det er sant og det føles bra».

LES OGSÅ: Her betaler allerede studentene flere tusen for å ta opp eksamen.

En helt ny verden

Da Justad flyttet fra Henningsvær til Bodø for å gå på musikklinjen på videregående, møtte han en helt ny verden. Han var blitt en del av en større gruppe som delte lidenskapen for musikk. Denne overgangen markerte et tydelig skille i Justads liv.

– I Henningsvær var vi syv stykker i klassen som var helt forskjellige, men måtte få det til å funke. Da jeg kom til Bodø, følte jeg at jeg måtte velge en side. Vi som var på musikklinjen holdt oss stort sett for oss selv, og hvis du hang med «allmengjengen» kunne du få høre kommentarer som: «Har du blitt sånn fotballgutt nå?»

Selv om miljøet på musikklinjen var mer ensrettet, ville tiden i Bodø hjelpe ham å rette seilene videre mot artistlivet.

Studiene måtte vente

Musikken lå alltid i kortene, men Justad rakk likevel å ta noen studiepoeng i statsvitenskap ved Høgskolen i Bodø før gjennombruddet.

– Jeg har fortsatt lyst til å jobbe med menneskerettigheter på en eller annen måte, og jeg tenkte at studiet var en måte å få oversikt over hvordan det systemet er bygd opp på. Men så slapp jeg «Nu har du mæ», og da ble musikken prioritert.

Det gjenstår fortsatt å se om vi vil finne Justad i Haag, for etter å ha gjort en brakdebut ble forelesningssaler byttet ut med konsertsaler for henningsværingen.

Hjem til nord

Justad har bodd i Oslo de ti siste årene, men har spilt mange konserter i Trondheim, og spesielt mange på Samfundet.

– Det er noe som minner om Nord-Norge i måten folk snakker med hverandre her på. Når jeg går på gaten her sier folk hei, ser opp og smiler, så det føles mer lokalt enn Oslo.

Og folk stresser ikke like mye når de går fra A til B. Justad forteller at folk har et enda lavere indre og ytre tempo i Lofoten, noe han synes er «sykt nice». På sikt planlegger Justad å flytte tilbake dit.

– Jeg har det veldig godt hjemme i nord.

Det er aldri for sent å endre kurs

Når Justad ser tilbake på seg selv som ung student er det ett råd han ville gitt til seg selv: Ikke vær redd for å bytte retning.

– Vi er heldige som bor i Norge. Vi kan studere nesten gratis hele livet. Du må ikke velge hvem du er eller hvilken vei du skal ta – det er aldri for sent å endre kurs. Det er et privilegium vi har her i landet, og det må vi utnytte.

LES OGSÅ: – Er du fra Oslo flytter du ikke til Finnmark for 25 000 året, altså.