God dag, Gløshaugen

Klokka er nesten tolv. Jeg sitter i Realfagbygget, i kantina der, og har opptatt et bord for meg sjøl. Det er lørdag, jeg har lurt meg ned til Gløshaugen for å variere hverdagen. Jeg liker ikke Gløshaugen. Jeg hører ikke hjemme her. Kanskje er jeg bare misunnelig. Gløsingene flyr fra Trondheim med jobben allerede sikra i Oslo. Jeg toger ned samme strekninga med en bachelorgrad i filmvitenskap i bagasjen. Den er ikke mye verdt. Det utdannes flere filmvitere fra NTNU i året enn det lages norske spillefilmer. «Filmvitenskap. Hva blir du av det?» pleier folk å spørre meg. «Arbeidsledig» svarer jeg. De ler, men jeg kødder ikke.

Selv er jeg dragvolling på min hals. Gjennom mine år i Trondheim har jeg streifa innom litteraturvitenskap, kunsthistorie og nå filmvitenskapen. Da jeg i forifjor intervjua Eskild Vogt, filmskaperen, sa han at han sjøl hadde tatt unyttige emner som Litteraturvitenskap, kuntshistorie og idéhistorie. «Du får ikke jobb med de emnene» sa han. Heldigvis har de ikke idéhistorie på Dragvoll. Hadde de hatt det, hadde jeg sikkert hatt et årsstudium i det med meg i bagasjen også.

Det er fire år siden jeg begynte på NTNU. Immatrikuleringa var på Gløshaugen. Så bussa vi opp til Dragvoll, langt vekk fra Trondheim sentrum, Studentersamfundet og den galtvortske fronten. Rundt Dragvoll ligger jordene, skogen og utsikt ned til Trondheimsfjorden. Sitter du riktig til og titter tanketomt ut vinduet et seminar, kan du se traktorer kjøre forbi. Ofte forsvinner tankene mine av gårde med traktorene, vekk fra Dragvoll, innleveringer og alt sammen. Jeg klarer aldri hente meg inn igjen. Hva skal det bli av meg, så viljefattig som jeg er?

LES OGSÅ: Dette er en ode til deg som av og til liker å tenke at penger ikke er et problem, til deg som stikker nesen langt ned i ferskvaredisken og til deg som er lidenskapelig interessert i utvalg.

Jeg valgte studieløp sjøl; jeg visste hva jeg gikk til. Det er et dårlig tegn når det under «Hva kan jeg bli» på studiets hjemmesider står «Utdanne deg videre». Men jeg så blankt forbi det, søkte studieplass med ei naiv forventning om at universets lover og regler ikke gjaldt for meg og nå ser jeg studielånet mitt øke og karakterene mine pløye seg gjennom alfabetet. Jeg har stressa meg panisk, vært på gråten, sittet på Dragvoll til morgengry, timer før innleveringsfrist, og fortsatt mangla referanselista. Det skal bli folk av meg også. Jeg bare skjønner ikke når.

Før jeg kom til Trondheim, surra jeg i noen år. Jeg tok opp fag ett år, for så å begynne på Allmenn litteraturvitenskap som ikke hadde snitt. For et surrehue. Jeg holdt ut et halvt år, Odysseen og Iliaden knakk meg. «Det er lettere å se filmen enn å lese boka», pleier jeg svare når folk spør om hvorfor jeg bytta. De ler. Jeg er usikker på om jeg kødder.

Det har gått så mange år nå, jeg har blitt femogtjue, burde vært ferdig med studier og kommet meg videre. Under en drikkelek i høst fikk eldstemann i rommet dele ut fem slurker. Jeg så meg rundt, rolig først, deretter desperat, på leit etter en 96 ́er, 97 ́er, en annen olding, vær så snill, noen. Jeg måtte dele ut de fem slurkene og drakk meg snydens utover kvelden sjøl. Jeg skal faen meg vise dere tjuefem års erfaring, jeg.

På et bord like ved sitter en guttegjeng. De må være rett ut av videregående hele gjengen, nettopp bretta sammen russebuksa og lagt den i skapet. De prater energisk, bånner energidrikk og har framtida for sine føtter. Det er år sia jeg var russ, men jeg har enda russebildet som profilbilde på Face. Jeg skammer meg hver gang jeg sender av gårde ei melding på Messenger. Om jeg hadde bytta bilde, gjort profilen min mer i takt med alderen min, utstrålt flinkhet, ville det endra noe? Kunne det bedra jobbsjansene mine i framtida? Det klokker inn et varsel på mobilen. «Sensur er registrert», står det. Jeg vender mobilen ned, jeg orker ikke bry meg, jeg kunne bytta profilbildet så mye jeg ville, karakterene ville blitt de samme. Jeg liker å være student. Jeg er bare ikke så flink til å studere.

Klokka er snart ett. Guttegjengen har tura, gått flinke tilbake til studiene sine. Jeg burde også komme meg av gårde. Det ble ikke med studier i dag heller. Jeg pakker sammen, reiser meg og setter retning mot bussholdeplassen. God dag, Gløshaugen, i dag klarte jeg ikke tilegne meg «kunnskap for en bedre verden». Hva enn det har med fargeteori i film å gjøre.

LES OGSÅ: Kanselleringskultur i humor og akademia.