Damene bak de røde draktene

Forskningen bak de mystiske hendelsene på Dragvoll er avsluttet. Nå kan damene bak draktene endelig avsløre prosjektet. Med usynlig teater har de undersøkt nettopp deg for å forske på medmenneskelighet under pandemien.

To rødkledde skikkelser med kokkeluer og en meterstokk ble observert rundt i gangene på Dragvoll tidligere i høst. Var det et ekstra smitteverntiltak? Hvorfor var de ikke på Gløshaugen eller Kalvskinnet? Var det utøvende kunst eller tull? Vi satt igjen med altfor mange spørsmål og kontaktet NTNU, men ingen der visste så mye som et fnugg. Neste dag kommer det et anonymt tips: Kvinnestemmen forteller at hun er tett knyttet til hendelsen.

– Bare vent til vi er helt ferdige. Vi har mer forskning igjen. Jeg holder informasjonen hemmelig inntil videre.

Kamuflerte forskning som usynlig teater

Forskningsprosjektet kom i mål. Eksamen ble levert og vi fikk være med på fremvisningen. Dette var mer enn røde drakter, kirurg-luer og metersstokker. De tre damene bak prosjektet hadde utført opptil flere, helt ulike forsøk rett under nesen på Dragvoll-studentene. Var du kanskje til stede? Reagerte du? Isåfall kan du ha bidratt til eksamensoppgaven i DRA3000 på Institutt for kunst- og medievitenskap.

– Vi har iscenesatt situasjoner på skolen, basert på den litt rare tiden vi lever i. Hensikten var å se på hvilke måter studentene blir påvirket av koronarestriksjonene på Dragvoll hvordan de forholder seg til hverandre, forteller Ingveig.

Oppgaven var basert på den italiensk boken I smittens tid av Paolo Giordano, som omhandler situasjonen i Italia under det verste smitteutbruddet. Forfatteren skrev boka for at vi ikke skal glemme det vi lærer av den litt merkelige tiden vi lever i.

– Jeg anbefaler virkelig å lese boken, sier Ingveig.

I smittevernbekledning ble de godt lagt merke til. Resten av forsøkene foregikk i det skjulte, kledd som helt vanlige studenter. Med usynlig teater, iscenesatte de problemstillinger mellom smittevernrestriksjoner og menneskelige relasjoner. Det var ingen skjulte kameraer, kun en observant speider i periferien. Som en anonym tilskuer registrerte Hanne folks reaksjoner, handlinger, samt kommentarer i ettertid. – Usynlig teater gjorde at vi fikk sjans til å observere helt genuine reaksjoner blant folk. Det er som regel en forskjell på det folk sier, mot det de faktisk gjør, sier Hanne.

Har du sett et forsøk?

Fem forsøk har utspilt seg tidligere dette høstsemesteret. Her brukte drama- og teaterstudentene kantina, Cafe Sito, gangene på Dragvoll og inngang B. Enten iført smitteverndrakt, eller som helt vanlige studenter. Kanskje du har opplevd et slikt scenario selv? Hva ville du gjort?

Forsøk 1: Brudd på enmetersregelen

Ingveig sitter alene på et bord, med flere mennesker til stede rundt seg. Kari kommer ruslende, og setter seg rett ned ved siden av Ingveig. Det gjør Ingveig direkte ukomfortabel, som leder til en høylytt dialog. Kari gjør det tydelig at Ingveig er altfor stresset over enmetersregelen og at hun må roe seg ned. «Det har jo ingenting å si», sier Kari og forsøker å overtale Ingveig om at det ikke er noe farlig.

– Det var tydelig at folk la merke til oss, men ingen sa noen ting, forteller Kari.

Forsøk 2: Kanelbolleonsdag

I dette forsøket, ventet de til Cafe Sito ble fullstappet til lunsjtid. Med hver sin kanelbolle i hånden, står Kari og Ingveig og speider mot folkemassen. Ingen bord er ledige. Så får Ingveig en idé – hun klatrer under sperrebåndet til et avstengt bord. Ingveig vinker Kari inn, som blir stående og nøle, men til slutt gir hun inn. Her fikk de sterke reaksjoner fra folk:

– Da jeg satt meg inn, fikk vi utrolig mange blikk. Noen ble så sinte at de gikk fra bordet sitt, men ingen sa noen ting til oss, forteller Kari.

Betjeningen fikk heller ingen beskjeder fra gjestene. Som anonym tilskuer registrerte Hanne folks reaksjoner, også i ettertid.

– I ettertid har vi hørt folk kommenterte hvor respektløst det var. I øyeblikket så jeg bare at folk stirret rundt i rommet. «Skal ikke noen gjøre noe?» så det ut som de tenkte. Men hvem er «noen?», forteller speideren.

NB: Betjeningen på Cafe Sito var informert om eksperimentet.

Forsøk 3: Koronatida har gjort meg ensom

Vil noen gi meg en klem? Ingveig tar på seg munnbind og stiller seg med plakaten i Gata. Ved siden av står Kari, et stykke unna står Hanne med spissede ører.

– Dette forsøket var en opplevelse jeg ikke vil glemme, forteller Ingveig.

Mange ga luftklemmer på avstand, eller fortalte at de gjerne skulle klemt henne. Hele tiden hadde hun Kari ved sin side, som passet på at ingen faktisk skulle gi en klem. Det skulle vise seg at folk var mer enn villige til dette. For hver person Kari stoppet, fikk hun sjansen til å høre hva personene tenkte.

– Her var vi på ingen måte ute etter å ta folk. Vi ville kun observere det medmenneskelige aspektet. Det var flere som svarte «ensomhet er et større problem enn korona», sier Kari. Likevel var det en de ikke rakk å stoppe. En jente kom uventet fra siden.

– På det tidspunktet måtte jeg avbryte forsøket. Jeg ble så rørt at jeg bare måtte klemme henne tilbake, forteller Ingveig.

Forsøk 4: Drakt vs. student med meterstokk og antibac

Idet de tok på seg røde drakter, munnbind og kirurg-luer, ble de godt lagt merke til. To ganger gikk Kari og Ingveig rundt på Dragvoll mens de delte ut håndsprit og målte avstanden mellom folk. Da var de totalt ugjenkjennelige, muligens også en smule skumle. – Folk gikk vekk og slutta å snakke. De vi gikk mot tok antibac og gikk lenger fra hverandre. Mange hadde behov for å forklare seg, slik som «vi er kjærester», «vi bor sammen» eller «jeg tok nettopp håndsprit», forteller Kari. Forsøket ble gjentatt uten meterstokk, i helt hverdagslig studentbekledning.

Reaksjonene noe helt annet. Plutselig hadde antibacen et ansikt.

– Folk var mye mer avslappet. Det var langt færre som forklarte seg eller flyttet seg fra hverandre, sier Ingveig.

Forsøk 5: Flytting av piler og dispensere

På inngang B flyttet de på gangvei pilene og antibac-stasjonene en tidlig morgen. Da morgen-rushet kom, skulle de se om folk faktisk fulgte pilene, dispenserne, eller kampen mot klokka. Fra toppen av bygget, observerte de mønsteret. – Det viste seg at flokkmentaliteten seiret. Man fulgte etter de som gikk først, så pilene våre var ikke så virkningsfulle, sier Kari.

De prøvde ut forsøket flere ganger, men resultatet var det samme.

– Man trenger jo ikke forklare til et skilt, hvorfor man gjør som man gjør, sier Ingveig. Kanskje vi kan være «noen» Etter en vel levert eksamen, var DRA3000 ferdig for semesteret. Likevel føler de seg ikke ferdige med prosjektet som mennesker. Hvert forsøk skapte reaksjoner hos folk, i form av søkende blikk etter «noen» som skulle gripe inn. Kanskje flere nå tør å være «noen» som sier ifra?

– Dette her er erfaring vi kan bruke videre inn i masteren. Det har gitt oss utrolig mye å reflektere over senere. Plutselig ser dere oss igjen! Selv opplever de at arbeidet har senket terskelen for å si ifra, dersom de skulle stå overfor lignende situasjoner. – Studentene virker jo ikke så spesielt redde for å bli smitta. Vi må likevel huske på å passe på hverandre, når det kan få store ringvirkninger om ting først sklir ut.