Dragvollrevyen sprer rykter om finansministerens legning

Det er en sval og deilig april-kveld, og vi er klare for revy. Vi blir møtt av myk jazz i det fullstappet lokalet på Svartlamoen, og selv om jazzen er rolig, er stemningen spent. Akkurat slik en god revypremiere skal være. Musikken skifter, og to skuespillere lyser mot oss med rødmussede kinn og store smil. De er «helt» vanlige publikummere som dessverre kun fikk plasser backstage.

Årets revy heter «Dette er ikke en musikal». En tittel som i seg selv sier oss relativt lite, men som åpner for mange ulike løsninger. Samtidig blir vi sittende igjen som spørsmålstegn, for selv om ironien er slående, uteblir den røde tråden. Sangene som synges, for ja, det brytes faktisk ut i spontan sang, utføres med glans da flere av skuespillerne har særlig gode sangstemmer. 

Alle på scenen, skuespillere som band, har et antrekk bestående av skjorte og slips. Dette ser kult ut, men blir aldri helt forklart. Om revyens tema hadde vært «En helt vanlig…» kunne dette kanskje sklidd mer igjennom. 

I første akt er det sketsjer om promp, hikke og snusing. Den sistnevnte går ut på at Karius og Baktus forguder «en stor hvit pute» . Dette var kreativt og godt gjennomført. Likevel er det ikke alle sketsjene som virker like gjennomarbeidet. I «Et helt vanlig måltid» møter vi barnene fra Sound of Music som en kannibalistisk sekt. Vi venter på et morsomt vendepunkt som aldri kommer. Her strekker ikke absurditeten til, kanskje fordi det ikke er absurd nok. 

Noen sketsjer treffer godt med vendepunktet. Sketsjene om regn på Dragvoll og paraplyer på Møllenberg er solide. I tillegg får vi tidenes vokal i en sketsj hvor Jonas Gahr Støre forfører Jens Stoltenberg tilbake til Arbeiderpartiet med dans og sang. 

Bandet er herlig flinke og drar låter fra ulike deler av popkulturen. Her vil vi også trekke frem deres versjon av «Defying Gravity», der de ikoniske slutt-tonene treffes perfekt av vokalisten. Samme låta blir tulles med i aktens siste sketsj, hvor en skuespiller forsøker å treffe tonen uten hell. Kontrasten er komisk og illustrerer det gode samspillet mellom scene og sidefløy. 

Bandet får jazzet videre i starten av andre akt. I sketsjen «Taktløs» blir de anklaget av en skuespiller for å være helt forferdelige, noe vi vet de ikke er. Poenget her er vel å få de til å stråle, men dette er noe de får til godt uten at det i det hele tatt pekes ut. Vår ene kritikk av bandet er nok at miksingen skurrer litt. Koristene ble med jevne mellomrom overdøvet av blåserekken. Ved flere anledninger kastet vi blikket mot den stakkars jenten som satt rett under trompetene og fikk nesten vondt i ørene selv.

I andre akt får vi se Karius og Baktus igjen. Denne gangen løper de skrikende fra en penis. Vi som trodde de fleste dragvollinger elsket pikk. Det er påfallende at denne forestillingen inneholder to karakterer ved navn Jens, begge spilt av samme skuespiller. Kanskje ønsker dragvollingene å spre rykter om at finansministeren vår har to karer i munnen sin.

En sketsj om å ikke ville bli hentet fra barnehagen får oss til undre om dragvollinger ikke har noe til felles enn oppveksten. Kanelbolleonsdag trekkes frem, men man skulle trodd det var flere likheter å spille på.

Generelt vil vi oppfordre Dragvollrevyen til å sparke litt hardere, og gjerne være enda drøyere. Det er sjeldent det blir for drøyt, og om man får til en god punch med det, slår det sjeldent feil. Noen av årets sketsjer blir stående litt uten poeng, og punchlinen er selve premisset med sketsjen. Dette oppleves litt tamt. Revyen hadde også hatt godt av en tydelig rød tråd.

Sketsjene hvor det ekstra skrittet blir tatt er virkelig artige. Her viser Dragvollrevyen at de kan det. Vi ler eksempelvis godt av sørgesangen til Karius og Baktus. Dessverre treffer det ikke like hardt at Josef Fritzl dukker opp i en sketsj om Snekker Andersen. Til neste år håper vi at alt blir dratt enda lengre, men for i år så var dette en helt vanlig revy.