Teknologi som kaster seg på hjernebølgen

Hjernen kalles ofte kroppens mest komplekse organ. I løpet av de siste tiårene har det skjedd mye innen forskning på hjernen, og vi har fått økt forståelse for hva som finner sted når vi blant annet mottar sanseinntrykk, utøver handlinger og orienterer oss i dagliglivet. Mye av grunnen til slike gjennombrudd er at forskere har lykkes i å lese av kommunikasjonen mellom hjernecellene våre.

Kommunikasjonen i hjernen foregår ved hjelp av elektriske impulser som kan leses av elektriske apparater. Slik kan vi se hvilke deler av hjernen som er aktive når vi praktiserer ulike handlinger. Forskere kan også gi instrukser tilbake til hjernen ved bruk små elektriske spenninger.

Tilkoblet privatorgan

Visjonære teknologientusiaster kaster seg nå på hjerneforskningsbølgen. På en pressekonferanse i august presenterte teknologigründer Elon Musk siste utvikling innenfor det amerikanske nevroteknologiselskapet Neuralink, som han selv har vært med å starte. Neuralink produserer et implantat bestående av en datamaskin på størrelse med en mynt. Implantatet skal erstatte deler av hodeskallen og tilkobles hjernen med omtrent tusen tynne metalltråder som leser av hjerneaktivitet.

Ved hjelp av disse skal skader tilknyttet hjernen, som lammelser og blindhet kunne kureres fullstendig. Selskapet tar også sikte på at implantatet skal kunne utvide måten vi kommuniserer med omverden og hverandre på. I Elon Musks framtidsvisjon skal dermed menneskets kanskje mest private organ integreres med en datamaskin.

Ennå ikke revolusjonerende

Siden oppstart har Neuralinks kortsiktige ambisjon vært å bruke implantatet til å bistå mennesker med skader tilknyttet hjernen. Det skjer ved å motta og videresende kroppens egne elektriske impulser som av ulike grunner har blitt borte på veien.

Foreløpig har implantatet kun blitt testet på griser, men på pressekonferansen i august kunne Musk flagge med en fersk godkjennelse til å begynne med forsøk på mennesker. I første omgang vil testingen foregå på mennesker med lammelser.

Førsteamenuensis ved Fakultet for medisin og helsevitenskap Jonathan Whitlock forsker på cortex-delen av hjernen ved Kavliinstituttet. Dette er delen av hjernen implantatet i første omgang skal festes til. Han mener det er mange grunner til å anse produktet som spennende, og han mener det er realistisk at implantatet skal kunne kurere blindhet, enkle motoriske og sensoriske dysfunksjoner som lammelser, eller brukes med proteser. Likevel anser han ikke produktet som revolusjonerende.

– For medisinsk bruk tenker jeg at dette er realistisk. Det vil kreve mye arbeid, men det er ikke galskap. Vi har allerede metoder for å forstå denne typen signaler, forteller Whitlock.

Professor i anatomi ved Institutt for klinisk og molekylær medisin Jostein Halgunset tenker heller ikke at selskapets foreløpige resultater bidrar med ny innsikt innenfor feltet.

– Det er i og for seg ikke noe nytt. Slik teknologi for medisinske formål har vært jobbet med i mange år, forklarer Halgunset.

Å korrigere funksjonssvikt mellom innkommende og utgående signaler er en ting, men å forstå det er noe helt annet. Whitlock forklarer at en allerede kan kurere enkelte typer depresjoner hos noen pasienter med lokal, elektrisk stimulering.

– En ting er å sette i en elektrode og sette i et støt for å kurere, men vi vet ikke hvorfor det fungerer. Vi vet ikke hva som forandres i hjernen. Det er supermystisk, fortsetter Whitlock.

Mangler nok hjernekunnskap

På lang sikt ønsker Neuralink å tilby produktet også for friske mennesker, men med noen ekstra funksjoner. I følge Musk skal produktet kunne kobles til smarttelefonen din, bistå med lagring og framhenting av minner og gjøre det mulig for mennesker å snakke sammen kun via implantatet. Whitlock er skeptisk til realismen i det.

Videre forteller han at vi ikke kjenner lagringen av mer komplekse konsepter som tanker, erfaringer og opplevelser i hjernen.

– Hjernen er et svart hull av kompleksitet. Vi forstår fortsatt ikke hvordan minner distribueres rundt omkring i hjernen. Vi vet at noe skjer, men ikke hvordan, fortsetter Whitlock.

Halgunset forklarer at selv tusen små metalltråder som inntakskanaler er langt fra nok til å realisere de mer luftigere ambisjonene selskapet har.

– Tenk at én av dine millioner av hjerneceller er aktiv hver gang du tenker på kaffe, men stimulerer du den tilbake, er det ikke sikkert at du tenker på kaffe i det hele tatt. En enkelt hjernecelle finner ikke på noe av seg selv, forteller Halgunset.

– We don’t understand the fucking brain

Halgunset forteller at sansing, syn og hørsel er relativt enkelt å forstå, fordi det er godt kartlagt: Syn er lys som treffer enkelte typer celler i øyet ditt, hørsel er trykkbølger og sansing har med nervesignalene i kroppen å gjøre. Det er vanskeligere å finne en god forklaring på hvordan implantatet skal håndtere mer komplekse konsepter som eksempelvis erfaring.

Whitlock er enig i at spesielt abstrakte konsepter som erfaring er vanskelig å forstå hvordan lagres i hjernen, slik den teknologiske utviklingen er i dag. Han mener at det selskapet gjør på ingeniør-fronten er enestående, men at de på et tidspunkt vil bli begrenset av en nevrovitenskapelig barriere.

–Jeg vil ikke være en pessimist, men jeg tror mange nevroforskere er enig i at vi trenger minst én revolusjon i å forstå hvordan hjernen lagrer konsepter og erfaring, forteller Whitlock.

– We don’t understand the fucking brain, utdyper Whitlock på godt amerikansk.

Datasnokere på hjernen

Musk hevdet på Neuralinks pressekonferanse i august at implantatet etter hvert skal gjøre det mulig å laste opp egne minner i en ny kropp, eller i en robot. Professor emeritus ved senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, Ragnar Fjelland, har fulgt forholdet mellom menneske og maskin i lang tid og forteller at han for 35 år siden skrev en bok med et liknende eksempel.

– Eksempelet var at vi skal kunne laste opp informasjon fra hjernen til en ny, elektronisk hjerne og sette den inn i en ny kropp. Problemstillingen kom for tidlig, fordi det ble ingen diskusjon i etterkant, utdyper Fjelland.

Selv tenker Fjelland at mennesket ikke kan isoleres som en maskin. Bakgrunnen for denne tanken er at vårt sterke sosiale vesen gjør at vi ønsker fellesskap. Han mener at samfunnet utvikler seg til å tilpasse seg teknologien for mye.

– Utviklingen går ganske entydig i den retningen at vi skaper et miljø som er godt tilpasset for roboter, også skal vi tilpasse oss det. De som styrer utviklingen i Silicon Valley tror at vi innerst inne er roboter, mener Fjelland.

Halgunset påpeker at en mer teknologisk hverdag bringer med seg nye utfordringer. Ny teknologi kan innebære programmeringsfeil, den kan bli slitt med tiden og være utsatt for datasnokere.

– Det er en radikal teknologi og vi må tenke gjennom alle måtene dette kan gå galt. Har vi et implantat i hodet på folk som kan lese tanker, kan en også kontrollere tanker, forklarer Whitlock.

Menneske som maskin

Verken Fjelland eller Halgunset ser for seg at dagens lover og regler dekker implantatets ønskelige funksjoner utover de medisinske.

– Vi har ikke noe regelverk som er tilpasset et slikt kommersielt tilbud. Stortinget må eventuelt klø seg i hodet og finne ut en måte å regulere dette på.

Skulle det bli en reell problemstilling, er det nok slik at det antakeligvis vil være vanskelig å ikke bli med på utviklingen, mener Halgunset. Et annet spørsmål er om en slik type teknologisk utvikling får oppmerksomheten den fortjener. Fjelland er kritisk til det.

– Vi godtar at utviklingen går sin gang. Å stoppe utviklingen er å betrakte som å stoppe tiden, forteller Fjelland.

Videre mener Fjelland at teknologien, nærmest umerkelig, får betydning på hvordan vi ser på oss selv. Det får også betydning for hvordan vi omgår andre mennesker. Han viser blant annet til hvordan mobiltelefonen har endret adferden vår. Halgunset påpeker samtidig at det er vanskelig å debattere problemstillinger som ikke har fått utslag i virkeligheten ennå.

– Den offentlige diskusjonen er opptatt av problemer vi ser konturene av. Det er ikke mye diskusjon om problemer vi ikke ser. Jeg tror det er en riktig prioritering, selv om det betyr at vi hele tiden er litt på etterskudd, mener Halgunset.

Både Fjelland og Halgunset er skeptiske til en framtid hvor mennesket blir integrert med maskiner. Fjelland tror ikke vi vil trives i en slik tilværelse.

– Vi ser et problem i dag hvor vi skaper en virkelighet som er stadig mer kunstig. Forutsetningen for utviklingen er å tenke på mennesket som en robot og denne utviklingen kan forsterke dette synet. Da mister vi vår menneskelighet, fortsetter Fjelland.

Halgunset ser heller ikke positivt på å være tilkoblet til en maskin.

– Litt av sjarmen ved å være menneske er at det er litt uforutsigbart, avslutter Halgunset.