En siste hilsen, Nilsen

Sjelden har et artistnavn passet like godt. Lillebjørn Nilsen var riktignok beskjeden av person, men hans musikalske ettermæle ruver som en bauta i den norske sangboken. Lillebjørn vokste opp i Oslo på 60-tallet og ble en sentral skikkelse innenfor det famøse banjo-triangelet i Oslo og ikke minst i byens gryende visemiljø. Det var likevel med hans andre album «Portrett» i 1973 at Lillebjørn bemerket seg som soloartist. Her sammenfattet han tyske skillingsviser med norsk folkemusikk og amerikanske protestviser. Albumet er svært presentabelt for den frie tilnærmingen til visetradisjonen Lillebjørn videre viet karrieren sin til.

En av Lillebjørns største idoler var den legendariske folk - og protestvise- musikeren, Pete Seeger. Inspirasjonen Nilsen fant hos Seeger er kanskje mest kjent for folk igjennom Nilsens frie oversettelse av Seegers «My Rainbow Race» eller «Barn av Regnbuen». Nilsens musikk var ikke like direkte politisk som den til Seeger, men budskapet om samhold og medmenneskelighet er et som har vært en konstant i hele Nilsens karriere. Med humor og kjærlighet hadde Lillebjørns varme tekster klangbunn i alle samfunnslag. Nilsens tekstunivers er et smekkfullt av billedlige skildringer som alle kan finne en del av seg selv i. Musikken og historiene er universelle; Nilsen sang om arketyper; by-originalen i «Tanta til Beate» til de mindre privilegerte i samfunnet som i Rudolf Nilsen-tolkningen «Gategutt». Låtene var innganger til små øyeblikk og historier som maktet å si noe større om de livene vi alle lever.

I etterkant er det mange som vil huske Lillebjørn som «Oslo-musikeren» for sine flotte skildringer av hovedstaden vår. Og hvem har vel ikke drømt om en sommerdag i hovedstaden etter å ha hørt Bysommer eller levd seg inn den søte kjærlighetshistorien i «Alexander Kiellands Plass»? Likevel rommer kunstnerskapet til Nilsen så mye mer. Gjennom karrieren var han med å løfte frem norsk tradisjonell folkemusikk og i samme vending flette inn elementer av alt fra indisk musikk til blue-grass. Nilsens musikalske virke er et lappeteppe av musikalske impulser og gjør Nilsens univers utrolig spennende å dykke ned i. Om folkemusikken formulerte Nilsen i et intervju med NRK i 2021 at han opplevde folkemusikken som et koldtbord der alt var lov, men som han presiserte: «man tar ikke en indisk curry og heller på ketsjup». Med sin nysgjerrighet for ulike musikalske tradisjoner bygget Nilsen bro mellom ulike kulturer- bare hør albumet Oslo 3 der stev akkompagneres av sitarspiller Nazir Ahmed.

Lillebjørn Nilsen var ikke minst en livemusiker. Fra sitt tidlige samarbeid med folk-gruppen Ballade tidlig på 70-tallet til sitt samarbeid med Gitarkameratene ble Lillebjørn Nilsen, med sans for formidling og humor, omfavnet av gamle som unge. På scenen fikk musikken et eget liv der musikalske uttrykk ble flettet sammen. Live in Telemark er en innspilling gjort med den irske folkemusikeren Andy Irvine i 1994 og er en fin inngang for å få et innblikk i Lillebjørn Nilsens allsidighet. I klassisk Nilsen-ånd får vi servert både kjente viser og irsk folkemusikk- et samarbeid som stod Nilsens hjerte nært.

Lillebjørn ga ut sitt siste album allerede for 30 år siden og for mange ble kanskje Lillebjørn noe av et mysterium da han i mer eller mindre grad trakk seg tilbake fra offentligheten. Lillebjørn var samtidig opptatt av mer enn kun å spille musikken. «Hele norges gitarlærer» ble et av Lillebjørn Nilsens tilnavn tilbake i 1973 da han ga ut sin gitarbok, som har inspirert mang en gitarist her i landet. Hans engasjement for å lære vekk og dele entusiasmen for musikken var et prosjekt som varte livet ut. Om du ikke har sett portrettet, «Stilleste gutt på sovesal 1» på NRK anbefales den varmt. Blant mange rørende øyeblikk er det spesielt ett som jeg mener beskrev ildsjelen Nilsen godt og som oppleves spesielt representabelt for hvem han var. Scenen viser Nilsen sittende i halvmørket, ansiktet opplyst av det blå lyset fra Macen sin. På skjermen har han oppe notasjonsprogrammet Musescore, mens han ømfintlig transkriberer låter fra sine tidligere album før han laster de opp på YouTube. Før Nilsen gikk bort fikk han skrevet og tilgjengeliggjort et hundretalls låter slik at andre kunne ha glede av å spille og lære dem.

Lillebjørn Nilsen er kanskje borte, men musikken hans er jeg sikker på at vil fortsette å spilles så lenge det finnes en gitar. Lillebjørn Nilsen var en helt særegen gitarist og låtskriver som har skapt og formet minner for utallige mennesker. Han minnet oss om gleden og felleskapet som musikken kan skape- Det ønsker jeg å takke Lillebjørn Nilsen for. Og akkurat som Lillebjørn fant inspirasjon hos så mange andre musikere; kanskje finner du litt inspirasjon selv til å sette deg ned og lære en liten trall selv?

LES OGSÅ: Studentersamfundets symfoniorkester i Nidarosdomen: - Første gang på tolv år