Enkel og grei virkelighetslyrikk

Det er ikke ofte det kommer en virkelig betydningsfull diktsamling som endrer landskapet og formens grenser. Mye av samtidslyrikken lever et liv uavhengig av tradisjonelle forlag, på digitale plattformer som Instagram. Sosiale medier har som med det meste annet påvirket også diktene, og vi har fått en ny undersjanger kjent som instapoesi, popularisert av den amerikanske poeten Rupi Kaur, og best kjent her i Norge gjennom poesien til Trygve Skaug.

Nå skal diktene være korte, uten utstrakt bruk av tradisjonelle poetiske virkemidler. I stedet skal de være inspirerende, minimalistiske og virkelighetsnære.

Fikk du med deg? Nå pusses Lyche opp

Kaur og Skaug sine dikt er som skapt for det 21. århundret. De er lett tilgjengelige og kan konsumeres raskt, både i form og innhold. Det er mer man må applaudere Rupi Kaur og Trygve Skaug for: de har klart å gjøre økonomisk gevinst på den kanskje aller minst spekulative litteratursjangeren.

Kaur samler store folkemengder som betaler mange dollar for å høre henne lese diktene de opplever som empowering. Skaug skriver dikt på bestilling og trekker, som Kaur, (betalende) folkemengder til konserter, som han også driver med. De skriver for det meste om følelser, innenfor et spekter som er mulig å markedsføre.

Les også vårt intervju med Ola Kvernberg: Har måttet kansellere planer, men håper å komme sterkere tilbake

Preger også poetene utenfor Instagram-domenet

En av det Klassekampen har døpt «nyenkle dikterne», Martin Svedman, kom i fjor med den kritikerroste diktsamlingen Når jeg drikker. Svedman bruker mange av de samme virkemidlene som instapoetene, men beveger seg tematisk i en annen retning.

De 120 diktene er uten titler, fyller aldri mer enn én side – sjelden mer enn fire-fem verselinjer – og velger aktivt å unngå å bruke metaforer og andre troper. I et intervju med samme avis forklarer Svedman at han valgte å holde seg unna alt av sammenligninger og metaforer for at boka ikke skulle være utilgjengelig for noen som ikke nødvendigvis kjente hele litteraturhistorien.

Flere studentnyheter fra UD: Samfundet håper på tilnærmet normal gjenåpning til høsten

Mye lyrikk avhenger av tradisjonen den er skrevet i, og tar i bruk varierende grad av intertekstualitet. Men, er det dette Svedman unngår? Trenger man å kjenne hele litteraturhistorien for å få noe igjen for en metafor? For å kjenne igjen en rytme?

Diktsamlingen blir i beskrivelsen skrevet inn i tradisjonen til Frank O’Hara og Charles Baudelaire. Hva Svedman er inspirert av vet han bare selv, men i formen ligger han nærmere Rupi Kaur. Til Svedmans forsvar bruker han stilen for det den er verdt. Diktene fungerer isolert sett ikke på noe annet plan enn en mild sjokkverdi: «jeg er 11 / drikker vodka / fra fryseren».

Also read: International students at NTNU are in a tough situation after the pandemic outbreak

Den ribba formen er rett fram nok til at den ikke krever noen særlig fortolkning. Svedman velger å bruke den minimalistiske stilen for å gjengi opplevelsen av alkoholisme, så den prosaiske stilen han tar i bruk har en spesifikk hensikt. Muligens er det noen likheter med O’Hara og Baudelaire, men stilistisk står de langt fra hverandre.

O’Haras narrative dikt var også selvbiografiske, og i høyeste grad prosaiske, men samtidig fulle av intertekstualitet og troper. For å få inn hele spekteret av et O’Hara-dikt må man ikke bare «ha kjennskap til hele litteraturhistorien», men også til det kunstneriske miljøet i New York på 50- og 60-tallet, så vel som en hel rekke obskure kulturpersonligheter, diktere, kunstnere og venner av O’Hara.

Fikk du med deg? Det er mye forvirring omkring korona. Her er de største misfortåelsene.

Virkelighetslyrikk

Særpreget til de nyenkle diktene består rent formmessig av at de opprettholder en syntaks som står nært normalspråk, men med aggressive linjebrudd. Den korte minimale stilen beskjeftiger seg med å opprettholde en struktur som gir en illusjon av å være poetisk.

I tidligere eksperimenter med prosadikt har det vært et poetisk innhold som prøver å framstå som om det ikke er det. Adresseavisens anmelder skriver: «Når jeg drikker er i det hele tatt en uvanlig diktsamling. Ikke bare uvanlig godt diktet. Først og fremst er dette en sjeldenhet i kraft av at den vil noe mer enn å speile sin opphavsmann.»

Jeg er uenig, diktene gjør lite annet enn å reflektere dikteren. Svedman har skapt et lyrisk jeg – det er det samme jeget i hele samlingen – som ikke er ham selv. Likevel er det hans egne erfaringer som alkoholiker som står i sentrum, og når dikteren intervjues, er hans egen alkoholisme et like stort tema som diktene.

Les også: Kapital og kjærlighet av Thomas Piketty [Anmeldelse]

Kanskje har vi blitt så eksponert for denne måten å skrive og lese litteratur på at vi ikke lenger reagerer på det. Lyrikk er enn så lenge en nisjesjanger, på tross av kulten rundt Rupi Kaur. Den suverene seieren til romanen som dominerende litterær form har imidlertid gjort at vi har fått mange store prosaforfattere.

Det er ikke utelukkende uproblematisk å sammenligne romaner og lyrikk, men det er innholdsmessige likheter som det er vanskelig å ikke legge merke til. Den største trenden vi har sett de siste årene har vært skiftet mot det selvbiografiske, der skillet mellom romaner og memoarer blir mer og mer diffust.

Her til lands har vi vært kjent med virkelighetslitteraturen i mange år, i hovedsak gjennom Karl Ove Knausgård og søstrene Vigdis og Helga Hjorth. Denne trenden ser vi også utenfor landets grenser med forfattere som Rachel Cusk og Maggie Nelson. Virkelighetslitteraturen er innholdsorientert, og kan i praksis anvendes i en rekke sjangre.

Mer fra UD: 110 år med idrettsglede: Historien om NTNUI

Kan ikke bare snakke om prosaisering

Instapoetene har ofte selvbiografiske elementer, men få går så langt som det Svedman gjør. Her er nok noe av arven hentet fra O’Hara, som skrev narrative, selvbiografiske dikt om å spankulere gjennom Manhattan. Derimot tar Svedman en avgjørende vending fra sin amerikanske inspirator, når han formmessig tar i bruk stilen til instapoeten. Det er ikke i så stor grad prosaisering – det har vi sett i over hundre år – som det er en minimalisering og virkelighetsnærgjøring av lyrikken.

Det er flere som kan dras inn i denne konteksten, for eksempel Tine-Jarmila Sirs diktsamling Om. Sir følger samme formel, men her er erfaringer med overgrep i fokus istedet for alkoholisme. Det Knausgård reagerte på var den overfloden av fiksjon som har blitt mer og mer tilgjengelig. Vi blir kontinuerlig eksponert for oppdiktede historier på TV, i litteraturen, og i dag på utallige strømmetjenester. Som kultur har vi blitt sultne på autentiske inntrykk, og dette speiles minst like mye i den mengden av reality-TV som har vokst fram siden starten av 2000-tallet, som det gjør i virkelighetslitteraturen.

Likevel skapes det snarere en problematisering av subjektiv virkelighet enn en forsoning av en litteratur som på den ene siden er for akademisk og på den andre siden for virkelighetsfjern. Jeg ser ikke utelukkende negativt på de nyenkle diktene, og mest av alt er jeg nysgjerrig på hvor denne formen kommer fra. På én side har vi instapoesien, men når jeg leser Svedman forklare valgene sine, høres han ut som en litt mindre litterær Knausgård, som selv reagerte på det miljøet han var del av som litteraturstudent i Bergen på 90-tallet, hvor dekonstruksjon var det alle drev med.

Les også: Krig, fred, pandemi og studentvalg [Debatt]

Virkelighetslitteratur må være mer enn bare sann

Vi er omringet av oppdiktede historier, men også av falskt språk, anført av den tilsynelatende ende- og hemningsløse veksten av det senkapitalistiske renvaskingsmaskineriet som er kommunikasjonsbransjen. Politikere, selskaper og andre sier ikke det de mener, og står ikke ansvarlige for det de gjør. Lyrikken er for akademisk og vanskelig.

Samtidig er det en reaksjon mot postmodernismen. Mot ironi og en lek med språket som kan flyte fritt uavhengig av virkeligheten den refererer til. Ved å fjerne all form for tradisjonelle språklige virkemidler fra diktene sine (som selvsagt ikke er mulig, men det er vanskelig å komme nærmere) oppnår Svedman å komme så nær sine egne opplevelser som mulig. Fallgruven her er jo at diktene igjen bare kan leses på det ene, selvbiografiske planet.

Fikk du med deg? Ny leder for NSO valgt

En av styrkene lyrikk har, er muligheten til å oppdage nye ting ved å lese den igjen. Dette er det lite av i de nyenkle diktene. Vi søker etter autentiske opplevelser, og, etter å ha holdt på med postmoderne litteratur en stund, ord som betyr noe forståelig. Det er lite å fortolke i Skaug eller Svedmans dikt, og det gjør dem tilgjengelige. Kanskje er Når jeg drikker da også det beste eksempelet på den uunngåelige syntesen av utviklingen vi har sett i instapoesien og virkelighetslitteraturen.

Jens Bjørneboe kritiserte i sin tid at barna levde under en trommeild av radio, kino og tegneserier, som førte til et liv hvor de aldri kom i kontakt med det verdifulle i kulturen. Dag Solstad mente at fotballen kom til å bli en død sport, fordi den yngre generasjonen manglet konsentrasjonsevne og tålmodighet til et spill med så få mål. Kanskje har de mest tradisjonsrike sjangrene fått endret status, men både fotballen og høykulturen fortsetter stadig å leve. Det kan være en idé å være forsiktig med å se på all litterær utvikling som utelukkende en konsekvens av et massekonsumsamfunn.

På samme måte – uansett hvor forenklet lyrikken blir – kommer det alltid til å være en lesende offentlighet som oppsøker det krevende og utilgjengelige. De nyenkle diktene er ikke svakere enn annen diktning, men de spiller på et relativt snevert spekter. Diktene er enkle og greie, og noen ganger holder det. Likevel er det lett å bli mett på, og forfører meg stadig til å oppsøke det vanskelige som fører lenger vekk fra virkeligheten. Svedman jobber visst med en ny bok. Jeg er spent på, og optimistisk til, videreutviklingen av formen.

Mer fra UD:

Plantefysiologi for dummies

Ozonhull, soling og hjemmepleie