Vi håper du har plass

Å sitte hjemme, kanskje litt fysen på å finne på noe, men uten et sted å dra. Man skroller på telefonen for å få tiden til å gå og ser en story. Flere av dem man tenker på som sine nærmeste venner, er sammen på konsert og koser seg. Det stikker i brystet og knyter seg i magen.

Det å kjenne seg utenfor er noe vi alle fra tid til annen opplever. Men selv om vi vet det, så gjør det fortsatt dritvondt når det skjer. Å føle på at andre kanskje ikke ser på deg som en like god venn som du ser på dem, at du rett og slett er glemt eller uønsket, er ikke godt.

Selv om vi alle kjenner til følelsen, er den så utrolig lett å glemme når man ikke lenger er personen utenfor. Når man er inne i varmen og en av dem på storyen. 

Men husk litt på den følelsen. Husk på hvor mye mer den koster enn det koster deg å sende en melding eller sette frem en ekstra klappstol rundt bordet hvor det egentlig allerede var fullt.

Man kan jo selv ta ansvar. Sende en melding, invitere seg selv. De har jo mest sannsynlig ikke glemt deg med vilje og ønsker deg nok hjertelig velkommen når de innser situasjonen. Men det kan koste mye. Følelsen av avvisning stikker dypt og blir ikke bedre av at man føler at andre synes synd på deg. Det er jo også utrolig mye lettere å sende den meldingen hvis man i utgangspunktet føler seg velkommen, at noen ønsker deg der. Uten det som utgangspunkt blir terskelen veldig høy.

Så neste gang du skal noe, inviter heller en ekstra. Selv om man forståelig nok ikke kan invitere alle alltid, vær litt bevisst. Husk på følelsen av å ikke stå på invitasjonslisten neste gang du inviterer. Ikke vær for låst til at bordet har syv stoler rundt seg, eller at dere ikke er så gode venner. Ingen blir lei seg eller fornærmet av å bli invitert. Det finnes ikke noe som heter å bli invitert eller tenkt på en gang for mye. Å føle seg ønsket og å få meldingen «jeg håper du kommer!», ikke bare «du kan sikkert bli med hvis du vil», er noe alle vil sette pris på.