Går vi konkurs uten Equinor, har Samfundet en kritikkverdig økonomisk styringsmodell

I en tidligere versjon av innlegget sto det at Equinors sponsoravtale er på "5 millioner". Dette ble rettet 6. mars, 14:05 til "minimum 4,7 millioner". UKA har ikke villet offentliggjøre hvor mye avtalen med Equinor er eksakt.

Etter å ha fulgt samfundsmøtet lørdag tredje februar om oljesponsing, sitter jeg igjen med inntrykket av at det er noe helt annet som burde blitt diskutert. Under debatten hadde nemlig de som argumenterte for å fortsette et samarbeid med olje- og gasselskaper flere argumenter som er oppsiktsvekkende. Hovedlinjen var som følger: «Uten Equinor står Samfundets økonomi og selvstendige posisjon i fare».

Den samme oppfatningen ble delt av Finansstyret, i en felles uttalelse lest opp av deres leder, Monica Rolfsen: 

«Samfundet har alltid vært i pengenød og har alltid vært avhengig av UKA. Å sette UKAs inntektsmuligheter i spill uten å ha konkrete erstatninger vil sette Samfundet i en kritisk situasjon. Det vil være en alvorlig trussel mot Samfundets uavhengige posisjon». 

Finansstyret tok ikke selv stilling til hvem Samfundet skulle la seg sponse av, men var prinsipielt imot forslag som innskrenket handlingsrommet til UKEsjefen for å generere nødvendige overskudd. De har budsjettert med et overskudd på minimum åtte millioner fra UKA for å få ting til å akkurat gå rundt, hvor minimum 4,7 av disse millionene kommer fra Equinors sponsoravtale.

Situasjonen er med andre ord at Samfundet har gjort seg økonomisk avhengig av én aktør. Hovedsamarbeidsavtalen til UKA fremstår som husets livbøye. Hvilken situasjon hadde vi da stått i hvis Storsalen forrige lørdag hadde falt på et «nei» til videre oljespons?

Denne bekymringen ble også uttrykt av styret ved Samfundet i en interpellasjon til både Rådet og Finansstyret. Kort oppsummert lurte de på hvordan disse organene mente de ivaretok vedtakene om at Samfundet skal ha en «sunn og selvstendig økonomi», samtidig som de hadde godkjent en driftsmodell som gjør Samfundet avhengige av Equinor.

Kari Johanne Sørensen Bøckman, sjef for UKA-23, opplyste senere om hvor sterkt dette avhengighetsforholdet i virkeligheten er: 

«Vi kontaktet 300 bedrifter, men ingen var interessert i å inngå en hovedsamarbeidsavtale». Videre fortalte hun at «alt kan skje i fremtiden», men i realiteten var det i dag Equinor eller ingen hovedsponsor i det hele tatt».

Dette ble også trukket frem av Finansstyret forrige gang Samfundet stemte over forslaget, der de innrømmet at det ikke ville være lett å erstatte avtalen med Equinor.

Equinor har vært hovedsponsor av UKA siden 2007, og risikoen for at de trekker seg fra avtalen er liten. Den økonomiske risikovurderingen må likevel inneholde mer enn bare at Equinor velger oss - den må også sannsynliggjøre at vi fortsatt velger Equinor. Sist gang var det én stemme som skilte ja- og nei-siden i dette spørsmålet.

Samfundet ble forrige lørdag enige om at de vil ha Equinor som sponsor. Den nyvalgte UKEsjefen bør likevel etablere en driftsmodell som tåler at medlemmene plutselig endrer mening. Det fremstår dessuten kritikkverdig at Finansstyret har lagt opp budsjetter som på lang vei gjør Samfundet avhengig av en tilsynelatende uerstattelig hovedsamarbeidspartner.

Hele husets fremtid kan ikke hvile i hendene til ett enkeltselskap. Oljeprodusent eller ikke.

LES OGSÅ: Eg klarer ikkje bry meg om verda.