Paradokset Equinor

Nekter vi Equinor å sponse studentorganisasjoner har vi et stort problem.

Halvor Elverum Journalist

Publisert torsdag 30. mars 2023 - 19:48 Sist oppdatert fredag 31. mars 2023 - 10:56

Støvet har lagt seg etter at Studentersamfundet stemte over en svartelisting av Equinor. Grunnen? Oljen sender oss i full fart mot en uløselig klimakrise. Det er likevel ikke dette kritikerne og tilhengerne av forslaget er uenige om.

Equinor er nemlig blitt et enormt paradoks i diskusjonen om den grønne omstillingen. På den ene siden er de den største bremseklossen for å gjennomføre den. På den andre siden er det nettopp Equinor som sitter på kapitalen og kompetansen som kreves.

I Norge har vi et behov for å bygge ut 40 terawattimer fornybar energi innen 2030. Kostnadene for denne satsningen er kalkulert til svimlende 300 milliarder kroner.

Det finnes få, om ingen andre selskaper i Norge enn Equinor som har en pengesekk stor nok til å ta denne regningen.

Det er derfor en legitim kritikk fra Max Lødøen og Norunn Krokeide i fjerde utgave av Under Dusken, når de poengterer Equinors forsvinnende vilje til å investere i fornybare prosjekter. I 2023 planlegger de å dele ut 170 milliarder kroner til aksjonærene, men kun investere 20 milliarder i grønne prosjekter.

Samtidig, når Equinor sponser UKA er det ikke for å selge olje, men for å tiltrekke seg fremtidige ansatte. Det samme gjelder oljeselskapenes sponsing av linjeforeninger, som også har vært omtalt i Under Dusken den siste tiden. Morgendagens beste ingeniører utdannes rett og slett ved NTNU, også de som kan løse klimakrisen.

Dersom dagens studenter skulle boikottet Equinor og de andre oljeselskapene, står vi med andre ord i en spagat: Du får selskaper med sekken stappfull av penger, men ikke folkene som trengs for å bruke disse pengene til å gjennomføre den grønne omstillingen.

En boikott vil spenne bein på blant annet Equinors plan om å øke fornybarinvesteringene fra fire prosent i 2020 til 50 prosent i 2030 – et massivt omstillingsprosjekt som også krever universitetsfersk kompetanse for å kunne realiseres.

På 1700-tallet gjorde Napoleon Bonaparte god butikk på å være paradoksal. Paradokset Napoleon var at han talte progressivt og liberalt, samtidig som han kronet seg selv til keiser – ikke ulikt gapet mellom måten Equinor prater om sitt grønne engasjement og deres foreløpige innsats.

Equinor er keiseren som kan lede klimakrigen fra sin hvite hest, men ender fort med hodet på en påle dersom de ikke gjør ord om til handling.

Å nekte oljeselskapene å sponse studentorganisasjoner er likevel å avlive hesten før slaget i det hele tatt kan begynne.