– Du trenger ikke å like mennesket, men det må fortsatt være der

– Jeg tenker at filmen tilhører kinosalens potensial, og nettopp det at man bringer tilbake noen dilemmaer man ikke kommer unna i demokratiet vårt, sier Eidsvold til Under Dusken. 

58-åringen har vært skuespiller siden 1988 og har i større og mindre roller vært med i over hundre ulike produksjoner, i form av film, tv-serier og teater. 

For tiden er han aktuell som hovedrolleinnehaver i den ferskeste filmen til Erik Poppe Quislings siste dager som hadde premiere fredag 13. september. Filmen følger Vidkun Quisling fra krigens slutt og frem til hans død fem måneder senere. 

I tillegg til Eidsvold består filmens rollebesetning blant annet av Anders Danielsen Lie, Lisa Loven Kongsli og Benjamin Lønne Røsler. 

Et drømmescenario å spille Quisling 

For å spille et menneske som står bak såpass mange umenneskelige handlinger, brukte Eidsvold sin erfaring fra teater. Sammen med regissør Erik Poppe tok Eidsvold en sjanse og spilte en mer teatralsk karakter i de innledende scenene. 

– I løpet av filmen blir han gradvis avkledd og man kommer nærmere et vanlig menneske, og det er en interessant reise i seg selv. Du trenger ikke å like mennesket, men det må fortsatt være der. 

Som skuespiller beskriver Eidsvold oppdraget om å spille én av de verste nordmennene gjennom tidene som et drømmescenario, men forteller at det ikke var like lett som menneske. 

– Det har ikke vært noen enkel inngang for meg å nærme meg dette mennesket. Samtidig må du være veldig tro mot tilliten og lojal mot hans person når du først takker ja. 

Radikalisert av kommunistfrykt 

Under Fridtjof Nansens ledelse jobbet Quisling som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen på 1920-tallet. Eidsvolds tolkning er at Quislings radikalisering skjedde fordi han så hva en kommunistisk regjering, rettere sagt styresmaktene i Sovjetunionen, gjorde mot sitt eget folk. 

Eidsvold er klar i sin tale om at filmen ikke prøver å forsvare Quisling på noen måte. Han mener heller at filmen forsøker å avdekke og forstå mekanismene som fører til radikalisering. 

– Quisling ble som mange andre på 1930-tallet forført av fascismen, dens overbevisning og retorikk.

Polarisert verdensbilde 

Eidsvold avviser at han på noe tidspunkt begynte å sympatisere med Quisling underveis i forberedelsene eller innspillingen, men han er tydelig på at det er jobben hans som skuespiller å forsvare rollen sin.

– På én måte forstod jeg ham, men det er lest i kontekst av et polarisert og politisk verdensbilde, og at han oppriktig mente det han stod for politisk. Hvis han ikke mente det, levde han på en bevisst livsløgn og det er ikke interessant. Han trodde han gjorde Norge en tjeneste, sier Eidsvold.

Under rettssaken i kjølvannet av krigen holdt Quisling en to-dagers forsvarstale for seg selv. Selv om talen ikke er så mye med i filmen, ble det en kilde for Eidsvold for å komme nærmere karakteren.

– Talen var veldig klargjørende for hans standpunkt og hva han mente  han bidro med. Det var en kilde som var veldig viktig for meg, for da lente jeg meg veldig på hans egen forklaring.

LES OGSÅ: Klima på menyen

Ble arrestert 

En annen grunn til at Eidsvold ikke tok lett på å takke ja til den største rollen han har hatt på det store lerretet, er at faren hans nettopp var en del av den kommunistiske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig.

– Under krigen hjalp faren min flyktninger over til Sverige, organisert gjennom kommunistene, som han selv var en del av. I juli 1944 ble han arrestert og satt på Møllergata 19, hvor han ble massivt torturert, sier Eidsvold.

Handlingene faren ble utsatt for under krigen, i et Norge som ble styrt av Quisling, gjorde at det satt litt lenger inne for Eidsvold å takke ja til denne rollen.

– Jeg har det i ryggraden, og det har preget familien min veldig mye, at faren min var så hardt mishandlet, ikke bare fysisk, men psykisk også.

Hinsides all fornuft 

Eidsvold forteller videre at hans far aldri fikk leve helt fritt etter krigen heller, selv om han ble løslatt. Både moren og faren til Eidsvold var aktive medlemmer av Norges kommunistiske parti og ble derfor, som følge av den kalde krigen, overvåket av myndighetene resten av livene sine.

– Jeg ble født i 1966, med foreldre som ble overvåket og likevel ga faen. De stod i det til sin dødsdag, men det preget dem. De ble psykisk utmattet av det å alltid være på siden, aldri være aksepterte og å bære på skammen som fulgte med.

Samtidig som Eidsvold anerkjenner at forfølgelsene preget familien hans, syns han i retrospekt at det er utrolig at  foreldrene hans ikke var mer kritiske til sovjetkommunismen.

– Jeg undrer meg over mine foreldre med det jeg vet i dag at de ikke tok avstand fra kommunismen i det lyset, for meg er det hinsides all fornuft.

Eidsvold tror det var vanskelig for foreldrene å gå bort fra kommunismen fordi de hadde ofret så mye for saken.

– Det så nesten ut som et religiøst prosjekt og da blir politikk ganske farlig, tenker jeg i dag.

Trygt å være vellykket 

Eidsvold tror film er et godt medium å utforske historier og dilemmaer knyttet til krigen på, fordi man må vite hvilke feilskjær som har blitt begått tidligere for å unngå at det skjer igjen.

– Jeg tenker at filmen tilhører kinosalens potensial, og nettopp det at man bringer tilbake noen dilemmaer man ikke kommer unna i demokratiet vårt. Man trenger ikke å snakke med andre om det, men man kan snakke med seg selv om det.

I den forlengelse er Eidsvold opptatt av å snakke med de yngre generasjonene, nettopp fordi det er de som skal skape fremtiden. Da er det også viktig å være klar over feilene som har blitt gjort tidligere.

– Det er dere som skal definere den nye verden og det unner jeg dere ikke, men det er sånn det er, og det er det jeg mener med å røske opp i historien også. Vi kommer ikke unna den hvis vi skal ta ansvar for samfunnet vi lever i.

Eidsvold anerkjenner at han er privilegert som lever i et fritt land og får drive med det han brenner for. Han mener derfor at det er viktig å sørge for at man ikke kaster bort friheten.

– Teater og film gir meg muligheten til å være i dialog med samfunnet.

Velger med hjertet 

Eidsvold mener at hver og én har ansvar for å ta del i samfunnsdebatten. Når han selv tar politiske valg er beslutningsgrunnlaget klart.

– Jeg er kapitalist i hodet og sosialist i hjertet, og når jeg står overfor et valg, føler jeg at jeg må velge med hjertet.

Selv mener Eidsvold at alle har et ansvar for å koble seg på samfunnet og finne ut av hvilken rolle man vil ha og hvilket ansvar man skal ta.

– Man kan godt melde seg ut, men da kan man heller ikke komme og klage etterpå.

Til tross for at journalisten hadde sett filmen da intervjuet fant sted, ville ikke Eidsvold røpe for mye om den som eventuelt kunne brukes i dette intervjuet. Han kunne imidlertid bekrefte én ting.

– Det blir ikke noe Quisling 2, for å si det sånn.

LES OGSÅ: Hobbykleptomani dekorerer kollektivet