Lyden av New York

Mye takket være ovennevnte amerikansk-italiener hadde økonomien gradvis begynt å snu. Turismen vendte tilbake, kriminaliteten stupte og gatene ble tryggere. Årevis før 11. september 2001, og rent kulturelt, var byen i ferd med å eksplodere.

Etter tiår med kriminalitet og en knekjørt kulturindustri, steg det frem et buldrende, røykfylt og kantete musikalsk opprør. Fra skitne klubber som Mercury lounge, Bowery ballroom og CBGB på Lower East Side og Brooklyn, oppstod en ny musikalsk sjanger. Den skulle senere bli kjent som «New York-indien».

Storhetstiden som var

Pønken var forrige gang noen brydde seg om en musikksjanger fra New York City. Under en svært høylytt fødsel på 70-tallet, ble verden eksponert for det aggressive, minimalistiske og naglete uttrykket. 

Grupper som Ramones, Television og Patti Smith regnes fremdeles som viktige bidragsytere til en global bølge av eksperimentell rock. I kjølvannet fulgte post-pønkens mørkere og mer strukturerte lydbilde. 

Bandene var mer undergrunn, noe som passet den stadig mer slitne byen. Eksempler er Sonic Youth og Talking Heads. Kombinasjonen av disse sjangerne inspirerte en ny generasjon musikere til å skape en lyd som reflekterte både byens råhet, drømmende historie og globale sagnomsus. Bandet som først knuste glasstaket heter The Strokes.

Industriell lyd, men forsøksvis motstrøms

Med debutalbumet Is This It (2001) revitaliserte guttegruppen østkystrocken med en skitten, men elegant estetikk. Akkurat som byen selv kunne beskrives. Lydbildet var en blanding av britisk post-pønk og amerikansk garasjerock, og den fanget byens unike kaos og rytme. 

Guttene var ikke nødvendigvis tverrsnittet av befolkningen. De ble ansett som snobbete, pene og med gode kontakter. Gitaristen Albert Hammond jr. er sønn av musiker med samme navn, som blant annet har skrevet «It Never Rains In Southern California». 

Vokalisten som skriver alle låtene, Julian Casablanca, har en far som drev et slags bikinimodellbyrå

i Sveits. Produsenten Gordon Raphael ville gi debut-EPen et industrielt dytt. Låter som «Last Nite» og «Hard to Explain» ble klemt til brystet av en hel generasjon som søkte autentisitet i en stadig mer kommersialisert musikkindustri.

Låtene var røffe og forvrengte, men med en miksing som hintet til hiphopen New York allerede var kjent for. The Strokes satte tonen for en rekke band som fulgte i deres kjølvann. De ble raskt omtalt som rockens redningsmenn.

Dette var i en periode av musikkhistorien hvor nu-metal band som Limp Bizkit og Korn toppet Billboard. Parallelt med The Strokes eksperimenterte en annen musikkaktør med det industrielle lydbildet. 

James Murphy var en ensom, men passelig suksessfull produsent. Etter sin første klubbkveld på ecstasy bestemte han seg for å lage klubbmusikk for sosialt keitete folk. Ingen har truffet en sjanger bedre, kanskje forutenom Girl In Red.

Murphys gruppe, LCD Soundsystem, brakte sammen elementer av pønk, disco og elektronika for å skape et lydspor til New York Citys natteliv. Det var nemlig ikke bare hot-shots ute på dansegulvet. 

Med låter som «Losing My Edge» og «All My Friends» kommenterte han hipsterkulturens absurditeter, samtidig som musikken traff emosjonelle nerver på en avstandsmessig måte.

 LES OGSÅ: Hemmeligheten bak NTNUs stjernefabrikk

Hva med 11. september?

I denne kretsen skulle gruppen Yeah Yeah Yeahs regjere, med Karen O som frontfigur. Bandet er i Norge kanskje mest kjent for låten «Heads Will Roll», remikset av A-Track og brukt i filmen Project X. Men bandet er så mye mer enn den kule miksen.

Debutalbumet Fever to Tell (2003) smeltet sammen støyende gitarer, primal energi og sårbarhet på en måte som fanget byens kunstscene og dets deltagende kunstnere. Låten «Maps» er en kjærlighetserklæring som balanserer det støyende og det ømme. Jeg ser for meg et brudd på en åpen, støyete gate.

Yeah Yeah Yeahs representerte den rå og uforutsigbare kreativiteten som preget New Yorks undergrunnskultur, og Karen O ble raskt en ikonisk skikkelse. Dessverre ble hun også offer for den kyniske sladreblekke-kulturbransjen.

Hun har senere innrømmet seriøs psykisk slitasje, som følge av å måtte opptre stadig drøyere for å forsvare sin posisjon som kvinnelig leder av et ellers mannlig indieband.

11. september var et veiskille fra det positive og glade 90-tallet med sine gjentakende toppnoteringer til den umulige smerten byen møtte da nesten 3000 mennesker døde.

Der mange band hadde kanalisert byens vibrante energi inn i diskografien, tok Interpol en annen retning. De skapte musikk som utforsket byens dystre sider – et univers preget av melankoli og introspeksjon. 

En by som er så stor, er selvsagt også fylt med mange ensomme sjeler. Etter terrorangrepet mot World Trade Center opplevde gruppen, tragisk nok, et mer mottakelig publikum. Med sitt gjennombruddsalbum Turn on the Bright Lights (2002) proklamerte Interpol seg selv til post-pønk-Messias.

Låter som «Obstacle 1» og «NYC» fanger lyden av en by som aldri mer kunne være dumsnill, naiv og ungdommelig igjen. Interpols dystre, elegante uttrykk sto i kontrast til The Strokes’ mer solfylte riff. 

Sammen bidro de til å skape et komplett bilde av byens kompleksitet, og vise hvor fort en by i fart og vekst kan rase som følge av målrettet hat.

Under Dusken har forsøkt å kontakte Rudy Guilani for å kommentere påstandene i saken, uten hell.

 LES OGSÅ: Flere kvinnelige artister på Samfundet