Kutte ut med nyveiv – den korte historien om The Cut

Nyveiv er én av de viktige rocketradisjonene, eller snarere musikktradisjonene, som har gjennomsyret det norske landskapet fra det sene 70-tallet til det tidlige 80-tallet. Dette gjelder først og fremst band som De Aller Værste!, Alle tiders duster, De Press og Cirkus Modern, for å nevne noen. Alle med sin inspirasjon fra pønken, slenger på litt synter, kanskje reggae, kanskje ska og litt av hvert for å lage det som da regjerte i England: dansbar intellektuell musikk. Hvorvidt The Cut kunne kategoriseres som dette, kan en finne ut av i sammenheng med hvordan det gikk med dem.

Kuttet seg i musikkmiljøet

Debuten til The Cut ble etter kort tid dekket i mediene. Eller slik som Farsunds Avis noe forvirrende kalte gruppen: «The Curt». I samme artikkel ble de også nevnt ved korrekt navn og anmeldt som «temmelig anonym utenom Oslo-området». Én EP hadde de tidligere gitt ut, og nå var debut LP-en på markedet. Anonymiteten kom av at de nylig hadde blitt dannet våren 1980.

Bandet bestod for det første av vokalist, multi-instrumentalist, tegneserieskaper og berlineren Volker Zibell som hovedarkitekt med erfaring fra bandet Ash Ra-temple. Ellers var viktige bidragsytere bassist Torgrim Eggen samt gitaristene Atle Gundersen og Don Buchanan. De begynte først uten trommeslager, men fikk jobbet seg opp til en EP i mai i 1980 ved bruk av lydeffekter og en trommemaskin. Four Cuts – Fresh and Bleeding ble markert som om fostervannet hadde gått, og The Cut var derav stående på egne bein i det norske musikkmiljøet. Ifølge Halden Arbeiderblad i oktober 1980 så var The Cut «landets mest spennende for øyeblikket?».

De hadde i hvert fall en sound som var nyveiv med bruken av trommene, den lekende bassen, de skarpe syntene og gitarbruken. Bandet var noe mer dunkelt i lydbildet enn for eksempel annen nyveiv. For eksempel bergensbandet Program 81 som ville kalt nyveivmusikk «hard og kald musikk», og som heller gikk for sjangeren «hotwave».

LES OGSÅ: Et av sommerens mange musikalske høydepunkter utvider festivalplakaten med tre nye navn.

The Cut hadde heller ikke det rockete, mekaniske De Press-lydbildet, men derimot en renere og glattere produksjon. Dette kan først og fremst komme av at bandet fikk med seg John

Leckie som produsent på debuten Shadow Talks. Leckie hadde tidligere produsert plater for Simple Minds og XTC samt norske De Press. Bandet fikk et banklån på 60 000 kroner og laget en eksperimentell plate der Zibell ledet an på en frossen, spretten, skyggeaktig og dansbar plate om det moderne liv fra maskiner, fremmedgjøring og kjærlighet i nye kvadratiske former.

I Halden Arbeiderblad forklarte gruppen nettopp at lydbildet er deres eget gjennom å meddele at de var like lite interesserte som de fleste andre rockegrupper i å bli satt i en bestemt stil-bås. Enkelte hadde trukket sammenligninger til både Iggy Pop, David Bowie, XTC, Magazine, Genesis og Ultravox. Selv var de imidlertid ikke inspirert av én enkelt artist.

Plate nummer to?

Om vi hopper tilbake til debutplaten til The Cut, hadde de i det nevnte eksempelet fra Farsund Avis en god anmeldelse: «Vi trenger The Cut!». Ellers var det sprikende og negative omtaler som farget bandet. Fra Klassekampen låt det at The Cut er et fint band å høre på scenen og danse til, men LPen deres var en skuffelse, og fra Arbeiderbladet var det null ros å få: «Den er ikke vanskelig tilgjengelig, men denne rocken kan virke monoton og kjedelig om ikke lytteren investerer litt». Likevel fortsatte The Cut å spille live og fikk en liten hit med sporet «In dieser stadt» (som anbefales på det kaldeste!). De fikk også opptre på rockeshowet Zikk Zakk i 1981 og lanserte også en plate nummer to i 1982 som de selv produserte: Silent Movies.

Den korte nedgangen

I oktober 1982 fikk Volker Zibell spørsmål fra en journalist fra Opdalingen om de trodde de ville få det store gjennombruddet hos det norske publikum med Silent Movies. Svaret skulle bli tragisk for Volker og bandet; den norske pressen var nådeløs!

Opdal: «[...] ei plate som led under mangel på gode melodier og ideer».

Klassekampen: «[SM] er derimot sprikende vel og mislykket i ekstrem grad».

Dagbladet: «I hvert fall framstår [SM] som overraskende tam. Cut kan bedre enn dette her».

Bandet gikk i oppløsning, men fikk til slutt laget en hit med singelen «The Business Class Dance S.P.Y», som oste av 80-tallet. Den handlet om Arne Treholt, Sas og hvordan media bløffer. The Cut bløffet ikke, men det gjorde heller ikke den norske musikkpressen som lemlestet bandet til biter. Bandet ble formelt oppløst i 1984.

Folket trenger nyveiv

Det er en tragedie at The Cut som et unikum måtte gå dukken, men det er vel slikt som skjer. En stjerne brenner opp raskere enn den har strålt. Forhåpentligvis er dette en liten lærepenge for musikkpressen og de unge i dag: Alt er mulig til tross for motgang! La ungene få glatt hår, lær på kroppen, leddgikt på grunn av tangentene og tekster om fremmedgjøring – eller fluorisering.

La kidsa spille nyveiv i Norge igjen!Lær av The Cut!

LES OGSÅ: Revysesongens siste hurra.