Ikke bare en gjeng som leker med sverd

Å håndtere et våpen som verken har et stødig sikte eller kan brukes på avstand, krever presisjon og mye trening. Det å møte motstanderen ansikt til ansikt, «mano a mano», kan være både utfordrende og skummelt, men også ganske kult. For hvem kunne ikke tenkt seg å leve ut rollen som Jon Snow i kampen mot «white walkers» eller Lancelot som var ridder av det runde bord?

Nysgjerrig? Det er fullt mulig å leve ut drømmen her i Trondheim og samtidig få seg en god treningsøkt for både styrke og utholdenhet. Jeg møter Trondheim hema og får teste fekteferdighetene mine.

Ute i god tid står jeg ved hovedinngangen til Trondheim spektrum og venter på fotografen. Stemningen setter seg dypt når en gjeng operasangere setter i gang i naborommet, og veggene begynner å vibrere av dramatikk utspilt på fremmedspråk. Jeg er en blanding av spent og nervøs der jeg står og ikke aner hva jeg egentlig skal være med på.

I kjelleren i Trondheim spektrum er det mye støy og kaos. Mellom kanonballutøvere og andre ballsporter finner vi frem til hall E3, hvor vi skal møte gjengen. Førstemann ut kommer bærende på det som for det utrente øyet kan se ut som en gitarbag. Vi hilser på Jon Åge Ward, som er en av fekterne i klubben Trondheim hema. Ut av gitarbaggen drar han noe langt mer spennende enn strenger på ei trekasse, nemlig sverd, sabel, skjold og diverse beskyttelsesutstyr som tyder på hardhendte kamper. Like etter kommer resten av gjengen som skal på dagens trening, deriblant Didrik Rossback, som er dagens instruktør.

Ung klubb, historisk sport

Trondheim hema ble etablert i 2015. Klubben er relativt liten, men Didrik beskriver Trondheim som en stor fektescene for ulike våpen. Det er flere aktive medlemmer i klubben, og de beskriver seg som en imøtekommende og inkluderende gjeng.

– Vi har medlemmer fra 16 til 50 år. Det er stor variasjon og alle er velkomne, sier Didrik.

Han forteller ivrig om noen av kildene kunsten baseres på, og viser frem bøker med tekster og illustrasjoner fra middelalderen og renessansen.

– Vi er ikke bare en gjeng som leker med sverd og later som vi kan fekte. Teknikkene vi bruker i Hema er basert på historiske fektemanualer, sier Didrik.

Fekting anses som en historisk kunstform, og jeg prøver stadig å rette på meg selv når jeg omtaler det som en sport. For selv om det er mulig å konkurrere både innen- og utenlands og det anses som en kampsport, er det først og fremst vestlig kampkunst med svært dype røtter tilbake i historien.

Sving sverdet

Treningen starter med oppvarming. Alle sprer seg utover og begynner å vaie sverdene i kontrollerte mønstre. Didrik tar meg under vingen, gir meg et langsverd laget av tettpakket nylon og viser meg grunnsteg og slag. Jeg blir nesten litt overrasket over min egen entusiasme, og glemmer fort at jeg er der som journalist og ikke utøver.

Etter hvert får jeg avansere og delta på likt opplegg som resten. Vi fekter mot trepinner, og øver på slag og mottak av slag. Min største utfordring er at jeg har et ukontrollert og uttrykksfullt ansikt, som røper hver bevegelse jeg går inn for. Makkeren min var for så vidt godt fornøyd med grimasene mine, da han kunne ta imot ethvert utbrudd av et slag.

Som en påminnelse om at fekting ikke er en etterligning av kamper utspilt på tv, minner Didrik om hva målet med fektingen er. Det handler nemlig om mer enn å bare «stick them with the pointy end», som ifølge Jon Snow er leksjon én.

– Drep den andre personen uten å bli drept selv, sier Didrik med et lurt smil.

Alvorets time

Siste del av treningen går til sparring, altså fekting mot hverandre, og det markeres tre baner i hallen. Jeg står et øyeblikk og ser på de andre kle seg opp med beskyttelsesutstyr, og gleder meg til å se de proffe i aksjon. Didrik rekker meg en vest laget av et slags skummateriale. Overrasket og bekymret innser jeg at jeg også skal bli med ut i ringen.

Med en Biltema-stropp som belte, «lobster-hanskene» til Jon Åge og selvtillit på halv tolv er jeg klar for ringen. Didrik utnevner seg selv som min motstander og forsikrer meg om at han skal ta det forsiktig.

– Du, derimot, må bare hamre løs. Jeg er godt beskyttet, ler Didrik.

Etter god skikk utfører vi et høflighetsritual på gammeltysk og presenterer sverd før kampen begynner. Det tar ikke mange rundene før jeg kjenner både pusten og armene skrike. Raskt lærer jeg å ikke undervurdere fekting som reell trening. Før jeg må kaste inn håndkleet, får jeg inn et godt treff mot Didrik og sier meg med det meget fornøyd.

For å vise hvordan det faktisk gjøres, fekter Didrik noen runder mot Jon Åge og Ivan Volokhan. Ivan har fektet i klubben i nærmere fem år. Didrik og Ivan bytter fra langsverd til sabel, og gnistene spruter bokstavelig talt når metallet treffer hverandre. Etter å ha sett hvor voldsomt en fektekamp faktisk går for seg, må vi inn på temaet som jeg i forkant var veldig nysgjerrig på, nemlig skader.

Ivrig etter noen dramatiske historier blir jeg neste skuffet når Didrik kan fortelle at det er svært få store skader i Hema. Til sammen har gjengen et par forslåtte fingre og noen tilfeller av «waffle-face» å by på.

– Skulle uhellet skje, er vi heldigvis svært nærme legevakten, men enn så lenge har vi ikke klippekort som man kanskje skulle tro, sier Jon Åge.

Selv om skademeldingsskjemaene hos Trondheim hema får støve ned, kan jeg bekrefte at man får kjørt seg. Støl i muskler jeg ikke visste at jeg hadde, ser jeg tilbake på treningen som en svært positiv og gøyal opplevelse.

Kast alle fordommene du har mot fektekunsten. Dette er verdt å prøve!