Lørdag på Pstereo 2024

Veslemøy Narvesen – Fortryllende jazz som etterlater deg lamslått

Dagen er enda ung når Veslemøy Narvesen entrer scenen med bandet sitt. Det er likevel fullt av publikum når de setter i gang dag to av festivaldagene.

Som et rådyr som tester omgivelsene starter Narvesen rolig. De rene og rolige tonene letter stemningen og gjør oss klare for en rå jazz-opplevelse. 

I samklang går alle instrumentene sammen i en harmonisk lek. Vokaler kom fra flere sider og i lave, myke toner. Hvert instrument stod like klart frem, det var ingen lyd som overdøvet noen annen. Opplevelsen ble harmonisk og myk på øret.

Hvert instrument komplementerer hverandre. Pianoet løfter publikum opp fra bakken med lysere toner mens kontrabassen holder oss nede mot jorden med sine lavere toner.

Midtveis i konserten merker man seg at trommene står for lydene man trodde kom fra flere ulike instrumenter. Narvesen setter trommene i et nytt, unikt lys – det er altså mulig å bruke dette ellers høylytte instrumentet til å lage jazz.

Talentet som springer ut fra hele bandet lamslår meg. Midtveis i konserten tar jeg meg selv i å stå med halvåpen munn, med et fokus som drifter fra instrument til instrument. 

Lidenskapen er ikke til å ta feil av. Med glis om munnen og røde kinn står hele gjengen fornøyd på scenen mens de beveger seg i takt med instrumentene. 

Under konserten holder Narvesen korte dialoger med publikum som letter på stemningen og skaper en vennlig atmosfære. I dialogene uttrykker hun takknemlighet for muligheten til å spille på Pstereo, noe hun har mer enn fortjent. 

Hun har klart å forføre et edru publikum, og som respons til dialogen hennes hører man jubel fra alle kanter. Alle er som betatt av musikken og av den sjarmerende gjengen som står på scenen.

På Narvesen-konserten fikk vi ingen visuelle elementer fra scenen bortsett fra bandet selv, og noe mer trengtes heller ikke. Musikken fylte hele plassen og ga ingen behov for noen annen underholdning. Dette var en jazz-opplevelse som burde ettersøkes. 

– Tuva Stenvik

LES OGSÅ:  Fredag på Pstereo 2024

Tre små kinesere – En bossa-bauta i Trøndermusikk!

Den eldre garde leverer med fullstendig gjennomspill av klassikeren «Hjertemedisin». Forventningene var så klart at yngre lyttere som kom for Veronica Maggio og Kvelertak, kanskje ville finne de skallede trubadurene latterlige. 

Tvert imot! Låter som «Innafor», med myk kontrabass og en saftig trekkspillsolo, er så lunt at du skulle tro du var inne i en varm stue og ikke ute på en overskyet plen. 

Tekstene går heller ikke tapt i bossa-nova-pop-uttrykket som er som glatte diamanter i humoren; altså en skattejakt med reelt fjas. Til tross for at det kan minne om et danseband, så spiller kineserne helt prima-vera på Pstereo!

– Herman Østby 

Honningbarna – En opplevelse du tar med til graven

Det er høy spenning i mengden når scenen med det store Palestina-flagget fylles opp med blå røyk. Folk dytter seg rundt i mengden mens de venter i spenning på at Honningbarna skal starte konserten.

Regnet slutter i tide før bassen braker så buksebena dirrer. Midt i mengden skimter man bandet før de hopper opp på scenen, og det tar ikke lange tiden før alle fem stråler ut full lyd og lidenskap. 

Allerede fra starten av er det tydelig at både bandet har en stor forkjærlighet for publikum samt publikum for bandet. Kommunikasjonen mellom begge parter funker bedre enn kommunikasjonen i de fleste forhold som finnes. Bandet visste hvordan de skulle holde publikum fornøyde, det var aldri svik å skimte.

Vokalist Edvard Valberg virket som hjemme svømmende blant fansen og kom stadig tilbake for en ny dukkert i strømmen av hoder. 

Plutselig åpnes midten av publikum og jeg spenner meg for å bli klar for et scenario fra Fight Club. Vold er likevel langt fra det som følger. Mengden hopper lekent inn i hverandre med store glis om munnen, og sammen danner de en gigantisk moshpit.

Man skulle tro bandet var skapt kun for musikken og at musikken var skapt kun for denne opptredenen. Alle på scenen danner musikken; ikke kun gjennom instrumenter, men gjennom hele kroppen. Nikkende som kakaduer står de på scenen og som svar blir de gjenspeilet av publikum. 

LES OGSÅ:  Sommerens siste bokskrik

Lidenskapen står høyt, og man kan se at bandet trekker pusten med øyenbrynene hevet i de korte pausene de tillater seg mellom låtene. De serverer likevel like hardt i låtene som følger den forrige. 

Under «Fri Palestina» drar Valberg frem chelloen og bringer enda mer rock til den allerede rocka stemningen. Publikum blir helt ute av seg og energien blir skrudd opp enda noen hakk. Opptredenen drar deg ut av skoene, og rundt om ser man hoder heisende opp og dukkende ned i synkrone, lekne hopp. 

Stående i ærefrykt kjenner jeg plutselig regnvann i hodet, å nei – det regner ikke igjen? Neida, det er sidemannen som rister seg som en bikkje, totalt besatt av bassen. Og jeg skjønner det, for jeg har lyst til å gjøre det samme, men dukker heller ned i notatene, totalt inspirert til hundre adjektiv jeg kan bruke for å beskrive rommet.

Honningbarna sin opptreden er den typen konsert du tar med deg til graven, og som du vil fortelle barnebarna dine om når du blir gammel. Det er den typen råskap du vil at de skal tro du var en del av. For dette var virkelig noe utenfor det du ellers kunne forventet før en rockekonsert. 

Med et dumt glis om munnen står jeg i undring om det er sommerfugler i magen min eller om det bare er bassen fra høyttalerne som beveger bein og marg.

– Tuva Stenvik

White Lies – Beinhard riffleveranse

London-gutta sparket i gang oppholdet i EØS-land med «Farewel to the Fairground». Alle kan konstatere at debutskiven To loose my life har stått seg vanvittig godt. Bandet følger opp med «There goes our love again». Angsten for at musikerne skal spille bort alle sine beste låter prematurt i settet brer om seg i kroppen. Men nei, dette er et rutinert rockeband.

Låtene følger samme oppskrift: tydelig perkusjon fra start og gradvis innlemmelse av fete basser og riff. Til tider får vi servert synther, og det er noe Aha-aktig som foregår på Kanonscenen i det solen titter frem, mens regnet stadig bøtter ned. «Is my love enough?» er en slik låt. White Lies lager folkerock, altså ikke sjangeren folk, men rock for folk flest. I dag er de ikledd poncho. Dette må ha vært meget lineærradio-vennlig i 2008. 

«Tokyo» fra FIVE V2-skiven er derimot irriterende og intetsigende softpoprock. Det henter seg opp igjen: Mot slutten serverer bandet «Death» og «To loose my life». Dette er også White Lies på sitt aller, aller beste. Temposkiftene holder settet spennende og riffene er virkelig krutt-tette.

– Olaf Alexander Styrmoe

LES OGSÅ:  Kulturredaksjonen gleder seg til ...

Pixies – Genial gubbegrunge

Jeg stod på tredje rad og skriblet «Dette er stort» på en gammel øving i matte 4. Nirvana. Radiohead. The Strokes. Alle har oppgitt Boston-bandet og vokalist Black Francis som en viktig inspirasjonskilde. Nå spiller de i regnjakke på Marinen.

«Gouge away» åpner settet uten noe snikksnakk. Det fungerer fortsatt kjempebra, til tross for at Doolittle har rukket å bli 35 år gammel. «Wave of mutilation», «Head on» og «Isla de Encanta» kommer på hel volley, og det er virkelig ikke noe snikksnakk mellom slagene her.

Lydbildet er balansert og mye renere enn sjangeren kunne hintet til. Dette er alternativrockens gudfedre og -mor. Sistnevnte er Emma Richerdson på bass og koring. Låten som følger, «Monkey gone to heaven», har en grisekul basslinje. Førstegitarist Joney Santiago spiller andrefiolin i Mao-caps og gir god plass til resten av bandet.

Så kommer legendariske «Hey». Nå blir det virkelig kongelige tendenser her. Sist gang noen viet like mye oppmerksomhet til en skallet mann i disse trakter, var signingen av Kong Harald i -92; et stenkast oppe i lien.

Pixies besitter en rik katalog og skjenker oss det beste. Det er utrolig at de stadig produserer ny musikk i søkende sjangere. Den friskeste singelen «Chicken» tas vel imot av publikum. Hvis låtene holder denne kvaliteten kan The night the zombies came vise seg å bli en rå skive når den slippes sent i oktober.

Tempoet skrus deretter voldsomt opp igjen med «Vamos». Gitarene hyler mens trommen marsjer ustanselig. På «Mr.Grieves» gløtter vi inn i bandets mer ironiske side, med corny tekst og lekne taktskifter. 

Himmelen hever seg når «Here comes your man» og «Where is my mind» pumpes ut mot Nidelvens bredd. Dette er monumentale låter som har formet musikkhistorien. Med «Winterlong» slår klokken 23:59, bandet parkerer instrumentene og bukker høflig. Vi har altså bevitnet noe så sjeldent som fire amerikanere i Trondheim som ikke har sagt et kvekk. Likevel formidlet de stor musikk og solgte drøssevis med merch.

– Olaf Alexander Styrmoe

LES OGSÅ: Nybygg: Historien bak verdens 8. største utested