Eksentrisk, deilig og rolig

Nok en dag og nok en Calling. Været er fortsatt jævlig, men det stopper verken artistene, bransjen eller oss.

Feber lokker frem smilene til stive bransjefolk

Tyven fylte seg opp sakte, men sikkert, før folkpopduoen Feber entret scenen denne fredagskvelden. Publikum besto av et noe mer voksent klientell enn de andre konsertene, som satte rammene for en behagelig konsertopplevelse. Feber fikk riktignok smilene frem hos selv de stiveste bransjefolk.

Det var en scenevant gjeng som serverte oss et knippe låter fra deres nyutgitte album, Can I Get Some Adult Supervision. Duoen bestående av Helle Larsen og Inge Bremnes hadde med seg et stødig band som groova gjennom halvtimen med god dynamikk og store smil – det var tydelig at de koste seg på den lille scenen. Samtidig var dette en av de første konsertene deres som Feber, og da en gjeng på første rad sang med på en av låtene, brøt Larsen ut i latter. 

Den joviale tonen, humoren og selvironien musikerne viste var på mange måter også en redning. Denne grenen av folkpop er på ingen måte en ny sjanger, som tidvis gjorde konsertopplevelsen noe forutsigbar. Men når vokalharmoniene er klokkeklare, tekstene er gode og musikerne har strålende kjemi, tåler jeg litt forutsigbarhet. En koselig åpning på konsertkvelden!

– Simon Torsvik Thingnes

Museum overfyller Moskus med deilige harmonier

Studentbandet fra Trondheim har en stor følgerskare bestående av venner og blide fjes. På Moskus glødet telleklokken til dørmannen rødt allerede kvarteret før bandet gikk på scenen. Flere venner ringte meg og sa at, nei, her kommer vi ikke inn. Døren ble forseglet og publikum svømte i hverandre mot baren og bordene. Så senket lyset seg og de seks vennene inntok scenen.

Museum åpnet saktedans-ballet med «Vanlig», en herlig harmonisk ballade. Frontvokalistene fører melodien, og støttes med jevne mellomrom av hele bandet. Det blir litt lyst for gutta, men går akkurat. Deretter inviteres vi til å høre den nye låten «Tim», som handler om hunden til bassist Gaël. Låtene spenner fra gitarklimprende viser til bakoverlente trommetakter, støttet av trekkspill og drivende pianoriff. De er fremført på en gjennomført blyg, sjarmerende måte. Den dagsferske «Jeg holder ditt hode» resonnerer godt hos publikum, som klapper og jubler frem den deilige gitarsoloen.

Mellom låtene vitses det internt på scenen. Man forstår at manus ikke er noe Museum driver med. Det fremstår genuint – helt i tråd med tekstene. Gutta forteller en søt liten historie, med tynnslitte metaforer, om jenter som byens fugler. Man vil gjerne at besøket skal vare litt lenger ut på søndasmorgenen. Det kan bli en vakker studenterhymne når den slippes.

Til slutt spiller de «Hun sa», hiten «Si meg», «Dvele ved det» og «Ord som bare voksne kan». Tankene dras mot No. 4, men Museum oppleves mer ekte. Jeg kan trygt anbefale enhver å dra på en Museum-konsert.

– Olaf Alexander Styrmoe

naema leverer gørrdeilig jazz-soul på moskus

Klokka 21:30 inntar naema et stappfult Moskus for å levere en halvtime sjelfull, groovy jazz og soul, som de omkranset dyktig eksperimentering. Dette en herlig konsertopplevelse.

Settet åpner dynamisk og fritt. Bandet mister stadig rytmen, men finner uanstrengt alltid veien tilbake til den. Tidssignaturene flyr i hytt og pine, og det med eleganse. Fra kakofonsk jazz-improvisasjon til smør-sexy soul er dette en dynamikk vanskelig å ikke elske.

Settets tredje låt bygger på et kult samspill med bass, trommer og saksofon. naema kommer inn og flyter elegant over. Lydbildet er her jevnt over basstungt, og dette forener seg harmonisk med Moskus sin intime scene. 

Med henne har hun fått med seg et ekstremt dyktig band. Bestående av en bassist, trommeslager, saksofonist og gitarist, utgjør oppsetningen av instrumenter en oppstilling med sonisk bredde og dynamikk. Stinkende av lidenskap, så det ut som bassisten forsøkte å forføre sitt instrument, samtidig som saksofonisten så helt absorbert ut i musikken.

Med ikke mer enn én låt ute, blir det spennende å se hva naema har å tilby i fremtiden – for dette var fantastisk.

– Mats Fosdahl

Den spirituelle RÜ stjal showet på Tyven

Det første RÜ gjorde på scenen på Tyven var å tenne røkelse og levende lys – om det var noen tvil skulle dette bli en spirituell opplevelse. Fra første sekund var det klart at 21-åringen er født til å stå på scenen. Selv med kun to musikere i bandet var utstrålingen og kulheten hennes nok til å bære showet helt alene. 

Med en karakteristisk stemme som på en eller annen måte var både raspete og myk, leverte RÜ og bandet hennes låt etter låt stappfulle av personlighet. En god håndfull av låtene ble kronet av rykende hete gitarsoloer, og trommingen til Kim Ofstad, blant annet kjent fra D’Sound, skapte en groovy grunnmur RÜ kunne flyte over. Det stappfulle dansegulvet på Tyven var derimot nokså rolig, helt til kveldens fulleste fyr henta frem noen dansetrinn tatt rett ut av Saturday Night Fever. Derfra og ut økte stemningen betraktelig.

Da de skulle sparke i gang siste låt hadde bandet fått på seg cowboyhatter, og låta ble presentert som «yeehaw!». Med en god dose humor og rå dansing både på scenen og i publikum skulle man trodd at kvelden var komplett, helt til discokula plutselig lyste opp lokalet og det hele føltes som en film. At det var en artist fra Haugalandet som skulle ta publikum med på en R&B-kveld for historiebøkene er like bemerkelsesverdig som det er kult, og jeg er her for det. 

– Simon Torsvik Thingnes

Fig Tape har god peil på produksjon, men imponerer ikke fullt på vokal-fronten

Det Oslo-baserte multitalentet Fig Tape har flere tær innenfor den elektroniske sfæren. Karen mestrer bredt; garage, drum and bass, jungle og trance er blant mange sjangre Fig Tape inkorporerer i hans elektronisk pop, og man hører fort at han har stålkontroll på dette.

Fig Tape eier en særegen stil i kjelleren på Lokal, men helhetsinntrykket svekkes av en svakere vokalprestasjon. Ungdommelig, med hint av indiepop vokaliserer Fig Tape nokså plettfritt over instrumentasjonen, men også nokså generisk. Det er ikke mye å klage på, men heller ikke noe å notere: som oftest driftet mine ører til hans produksjon mens stemmen falt i bakgrunnen. 

Unntaket her er den tredje låta Fig Tape spilte, den uutgitte «Expectations». Fengende og velprodusert – denne låta var en publikumsfavoritt. 

Ellers er øyeblikkene som gjør seg best i kjelleren på Lokal der når Fig Tape brygger hans produksjons-, og dj-talent med synging. Talentbredden skinner best når han går fram og tilbake til hans live-samplere og interagerer med instrumentasjon. 

– Mats Fosdahl

Ingenting er tilfeldig for Klossmajor på Byscenen

Det blir som regel sånn på Trondheim Calling at alle veier fører til Byscenen, og denne fredagskvelden var intet unntak. Etter en rask debrief av metall-, hip hop- og folk-konserter publikum imellom, var det diamantene i Klossmajor sin tur til å skinne. En halvtime velpolerte poplåter senere tror jeg det var få tilskuere som ikke nynnet på et av refrengene deres ut i natta.

På innspillingene har Oslobandet et veldig distinkt uttrykk, som de på imponerende vis klarte å bevare i konsertform. De tre vokalene smelter sammen i én, bandet er som limt sammen og de karakteristiske synthlydene er utsmykninger innimellom. Med et så gjennomført lydbilde risikerer helhetsopplevelsen å bli litt flat, og jeg kan ikke unngå opplevelsen av at de forskjellige låtene flyter litt over i hverandre. Men publikum synger med og danser i vei, og da er det vanskelig å ikke la seg rive med. 

Låtene de spiller er tross alt unektelig fengende. I tillegg er det noe nostalgisk og mimrende over både tekster og lydbilde. Når vi i tillegg får en Ravi-inspirert flyt på låta «Jenter» er nostalgipakka komplett. Helhetsinntrykket er en konsert som både er behagelig og holder danseføttene i gang. Spør du meg, kan man ikke ønske seg så mye mer en fredagskveld på Byscenen.

– Simon Torsvik Thingnes

Das Body serverer kåt new wave-pop på Byscenen

Ellie Linden har flere ganger blitt beskrevet som «unorsk», og dette begrenser seg ikke bare til hennes holdning som frontfigur og bandleder for Das Body. Både musikken og fremføringen av den er en uskammelig antitese til janteloven. 

Til tross for at bandet består av fire kompetente musikere, er det Ellie Lindens energi og innlevelse på scenen som tar den største oppmerksomheten. Hun demonstrerer en urokkelig selvtillit, og står sjeldent stille i mer enn noen få sekunder.

Sangteknisk er det lite å klage på. Ellie Lindens vokaler fenger i både intense og rolige partier, og kreativ bruk av megafon gjør seg godt til tross for noen tekniske utfordringer. Før siste låt får vi til og med en uforberedt demonstrasjon av sopran-opera fra bassisten Patrick, som selv har studert musikk i Trondheim. 

Det må sies at bandet får mye gratis av å spille i et så luftig lokale som storsalen på Byscenen. Trondheim Calling er en festival der de fleste av konsertene foregår på små, intime scener, og å få spille på scenen der blant annet Kaizers, Odd Nordstoga og Sigrid har stått, gir bandet et ekstra kick av etos sammenlignet med andre. 

– Håkon Vesterås