Fredag på Pstereo 2024

Impossible Green – Oppskrift-rock gjort på sitt beste! 

Værgudene gav oss en perfekt start – at solen smilte. Festivalen fikk sin egen lille prektige start og forventningene til det første bandet Impossible Green økte.

Av en eller annen grunn har de fått for seg at de er Trondheims store americana-band, til tross for at de stammer fra Kristiansund. Rett skal de ha i at ingen utfordrer dem heller. Låter som «My heart says Mary Jane» er gjennomført med rockebravur.

De har i tillegg til den vanlige kjernen i bandet med seg to bakgrunnsvokalister, en perkusjonist og en organist. Det kan muligens være at dette er den nye besetningen til Green, og det lover godt. Alt fra gitarsoloene til de faste trommerytmene, orgel-klangen og hvordan de synger er helt prima.

Problemet er at de synger om ting som virker for amerikansk. Så når jeg står der på en festival som skal appellere til trøndere og hører Smokey and the bandit-type rock (dette gjelder spesielt for låta «Ruby Red Roses»), så begynner jeg å skratte litt. Liveshowet er jo heller ikke det mest originale.

Alt i alt, da siste låt var avsluttet satt jeg igjen med inntrykk av at jeg har sett dyktige musikere som spiller fornorsket, allikevel veldig flørtende med americana som Blackberry Smoke. Det lukter ikke noe nytt.

– Herman Østby

Susanne Sundfør – Hulderen og publikummet

Sundfør startet konserten alene – kun henne selv og publikum. De eneste tonene er stemmen til Sundfør i dans med keyboardets rolige takt. Vokal nummer to kommer etter hvert opp på scenen og holder den ensomme stemmen med selskap, konserten er i gang.

Etter første låt kommer bandet gradvis opp på scenen. Bevegelsene deres av og på scenen, fra gamle instrumenter og til nye instrumenter går glatt gjennom hele opptredenen. Konserten er satt inn i en ramme av låter som glir inn i låter og kunstpauser som grenser av de roligere låtene til røffere låter. Alt er satt på plass slik at konserten glir i en organisk orden. Publikum er en mann i naturen og Sundfør og bandet er en hulder som lokker ham inn i en transe.

Gjennom konserten ser man tårer, smil og latter. Alle følelsene bringes med hos majoriteten i løpet av den altfor korte timen. Når konserten er over kjenner man et sukk gjennom publikum. Lengselen etter mer kolliderer med trangen etter en pause etter de sterke følelsene Sundfør og bandet har dratt ut av oss. 

– Tuva Stenvik

Bo Milli – Deilig lyd under lappeteppet

Pstereo gjør så mye riktig. En lineup internasjonalt digre festivaler kunne slått seg på brystet med. Et rikt ølkart. Østers take-away! Men Hagescenen – det er et skrivebordsprosjekt.

Det er smekkfullt lenge før Rogalandsbandet inntar scenen. Sirkustelttaket er lappet og sportsteipet. Jeg og mine 1,95 meter subbet i duken. I periferien av teltet henger frynsene så lavt som 1,80. Utenfor tegneborden klages det over manglende sikt. Men for de heldige på innsiden, smøg røyken over scenen og bandet annekterte oppmerksomheten.

Bo Milli har besøkt Trondheim mange ganger. Som alltid er det raffe riff støttet av en svært stødig trommis i Gabriel Lincoln som sisteskanse. Bandet består av to livlige damer, en kruttsterk trommis og en stadig mer snakkesalig førstegitarist. Gjennom 40 minutter lange sjarmerer bandet både med de første singlene og nesten hele Making Friends EP. Settet åpner med debutlåten «a mistake», produsert og utgitt med Sløtface-bassist Lokoy. Det lugger litt. Er det frontkvinne Emilie Østebøs gitar som er av? Det henter seg raskt opp og glir friksjonsfritt.

Bandet holder energinivået oppe. Her er det ingen rom for hvileskjær. Gitarist Markus Matland blir som vanlig aldri enig med stroppen og finner stadig nye vinkler å vende gitarhalsen. Gleden smitter over på publikum når de to rockedamene i front banker ut riff, vendt mot hverandre, hoppende i barnslig, herlig utakt. Enkelte korpartier med bassist Malin Disco Guleng, kjent som Discomalin og Most likely Malin, leder tankene til Dolores O’Riordan og The Cranberries – kreativt og melodisk.

Bo Milli runder av med «Come after me». Publikum liker det. I enkelte partier blir det litt lyst, men bedre enn siste referansepunkt på Klubben under UKA-23. Kanskje var Østebø hes sist. Nå satt det hvertfall svært godt.

– Olaf Alexander Styrmoe

LES OGSÅ: Kulturredaksjonen gleder seg til...

Birdy - Gjennomført pop! 

Jeg hadde ikke kjennskap til Birdy, men det hadde fansen som flokket rundt meg for å se henne. Noe som var overraskende var at fansen varierte i årganger som gikk fra unge jenter til godt voksne, 40 år gamle menn; Alle elsker Birdy.

Allikevel sang hele publikummet til den poppete, men likevel varierte konserten. Birdy lekte tross alt med synthpop, folk og ballader. Balladene var vakre og hadde nesten alltid en B-del som overrasket. 

Hennes største hit, «Skinny Love», kom på slutten. En låt som stammer fra debuten for tretten år siden Likevel ble publikummet virkelig rørte av låtene fra plata, blant andre «People help people». Birdy skal også ha skryt for å ha et fabelaktig band som leverer popmusikk på en direkte måte, uten å stjele rampelyset fra Birdy. 

– Herman Østby

Overmono – Som å ha med mamma på klubben

Det begynner å bli kaldt utover kvelden, her og der kan man høre klager og syting fra mengden. Akkurat i tide kommer det elektrisk musikk musikk fra scenen, folk gjør seg klar til å danse. Det blir stemning i mengden og varmen stiger, men det varer ikke lenge.

Flere roer sakte men sikkert ned dansingen og starter med en smålig usikker nikking av hodet. Det merkes blant publikum at musikken faller ut av smak. Man kan se et par gjenger som danser her og der, men flesteparten står stille og ser ut til å vente på at noe mer skal skje.

Låtene til Overmono oppleves i overkant kontinuerlige. Folk danser i starten av de nye låtene, men dansen dør ut etter hvert som takten dras lenger og lenger ut. Hele konserten blir en stillestående rytme og folk venter konstant på noe nytt.

Gjennomsnittsalderen er hakket for høyt for artistens musikk. Ser man seg rundt merker man at de fleste kom for å høre på litt eldre artister. Grå hår og rynker er til å skimte så langt øyet kan se. 

Hadde han vært plassert i et klubblokale stappet med unge voksne, ville stemningen vært dratt opp til skyene. Man kan altså konkludere med at tiden og stedet gjorde konserten smålig underveldende. 

– Tuva Stenvik

Ea Othilde – En gruppe du ikke vil gå glipp av

Det tar lite tid før hagescenen blir fullstappet når Ea Othilde skal opptre. Vi står som sild i tønne og venter i spenning på den unike gjengen som gjør seg klar på scenen. Snart starter fredagens høydepunkt. 

Gruppen starter rett på sak med full gir på rocka instrumental, og så var konserten i gang. På scenen finner vi en unik kombinasjon av instrumenter. På lag med gitarer og trommer finner vi en cello. Instrumentene skaper en unik tone som likevel går i perfekt harmoni. Celloen er på ingen måte overdøvende og kan høres både alene og i bakgrunnen av musikken. De myke vokalene i kombinasjon med instrumentene skaper en unik rocka lyd. De ulike elementene gikk sammen i en harmonisk 

Det er ikke kun musikken som gjør gruppa. Dynamikken i gruppa er på nye høyder, publikum opplever et spill mellom gode venner. Stemningen i rommet er lett og artig. 

Utover konserten blir også publikum dratt med i opplevelsen. Vokalisten forteller oss artige historier fra sommeren og snakker til oss underveis i opptredenen. 

Publikum er satt i høygir. Det er konstant jubel, plystring og klapping, men ikke engang dette gjør opp for de fete numrene som holdes på scenen. 

– Tuva Stenvik

Keane – Jeg tror bestemt noen av de yngste publikummerne kan ha blitt unnfanget til denne låten

Det er væropplett og sensommermørkt ved Elvescenen når festivalgjengerne skal trykke Keanes jubileumsplate Hope and Fears til sitt hjerte. De fire pappalignende mykrockestjernene ser ut som de kommer rett fra lilleputtkamp på Nissekollen.

«Can’t stop now» setter standarden. Da slår det meg. Dette er et band kirurgisk renset for gitarer. Ganske unikt for et britisk band som knuste glasstaket i 2004, på samme tid som Arctic Monkeys og Franz Ferdinand. Lydbildet kunne akkompagnert en Bremykt-reklame.

Oppskriften er enkel: Tom Chaplins vakre vokaler over sterke pianoriff, ukompleks trommeslaging og tilbaketrukne basslinjer. Tim Rice-Oxley (et navn tatt rett ut av Harry Potter for øvrig) legger synthene pent på toppen i refrengene. Andre låt, «Silenced by the night», er et eksempel på nettopp det. Så lett og så treffende er det mulig å gjøre det altså.

Champlin etablerer tidlig en jovial monolog til publikum. Han skryter av byen. Sparker villabeboerene i Elvegata litt på leggen for å bo i fine hus: «La oss holde de rike våkne!». Han påpeker også at byen og menneskene virker sunne, vakre og blide. I grell kontrast til hjemme i England.

Publikumsfrieriet setter så i gang for fullt: «Bend and break», «Nothing in my way» og «We might as well be strangers». Folk kliner og tenner sigaretter med fyrstikker på Marinen. Tenk at denne musikken ble skrevet under Tony Blair og Afghanistankrigen! Den er jo så forsonende.

Bandet viser også at de mestrer mer komplekse låtopprullinger, med doble pianoer og triple synther. «This is the last time» er melankolsk og vakker. Bandet følger opp med «Crystal Ball», noe av det røffere på menyen. Ergo ikke så veldig røfft. Publikum er i godt lynne, det er bra med plass og knuffefritt. Helt i Keanes ånd, dette.

Mot slutten feirer vi virkelig 20 år på veien med «Somewhere only we know». For første gang fylles synsfeltet mitt av filmende telefoner, men det får være greit. Dette er kjenningsmelodien til vennskap og ekteskap og blidskap for så mange. Jeg er sikker på at noen av de yngste festivaldeltakerene har blitt unnfanget til denne låten. Selv i Trøndelag.

Overraskende nok avsluttet ikke Keane her. «Sovereign light cafe» er et solid stemningsmessig steg ned. Bedre blir det ikke med «The sun ain’t gonna shine anymore». Med noen veldig enkle grep kunne konserten endt på en enda høyere note.

– Olaf Alexander Styrmoe

LES OGSÅ: Historien bak verdens 8. største utested