Jakten på identitetskrisa

Endelig er fadderuka i gang for fullt. Den to uker lange festen som markerer starten på studenttilværelsen - en deilig tid for selvoppdagelse og personlig utvikling; en tid hvor spørsmål som «hvem er jeg?» og «hvor skal jeg?» kan stilles og besvares gang på gang uten at det er så farlig.

Samtidig: I den andre enden av tjueårene kikker en gjeng unge voksne inn og stiller de samme spørsmålene.

Grepet av voksenlivets momentane virkelighet ser de bussene fylt av toga-kledde mennesker og tenker: «En gang var det meg» - fortsatt uten å ha oppnådd tilstrekkelig avstand til å omfavne det hele med varm nostalgi.

I bakrusen som følger studietiden kommer identitetskrisa krypende. Med en fot i hver livsfase spør en seg selv hva som egentlig eksisterer i dette vakuumet mellom studielivet og voksenlivet?

Det samme gjorde vi, og svaret fant vi på Pstereo-festivalen - stedet der de unge voksne som ble værende i bartebyen drar for å lufte tredveårkrisa.

Undergrunn? Eller bare under radaren?

Pstereo-festivalen er ikke noen nykommer på kulturscenen i Trondheim. Festivalen strekker seg helt tilbake til 2007, med mål om å være en festival hvor både musikalske tungvektere fra inn- og utland og byens unge, lovende musikkspirer skulle få lov til å boltre seg.

Midt i fadderuka, bare en uke før Festningen drar i gang, er det tydelig at studentene ikke er i hovedmålgruppa. Det er nok også derfor festivalen går litt under radaren til det yngste publikummet.

Da gjengen bak Pstereo startet opp prosjektet var ambisjonen hele tiden kontrær: «Pstereo skal representere noe nytt og annerledes.» uttalte de - «Alt er jo kliss likt i festivalnorge».

Listen over kjente artister som har gjestet Pstereo-scenen siden da er for lang til å nevne.

På årets plakat finner vi tungvektere i et bredt spekter av sjangre: Madrugada, med sin særegen stil innenfor alt-rock sjangeren; punkrock-bandet The Good The Bad and the Zugly, med Kvelertak-vokalist Ivar Nikolaisen i spissen; Aurora, kjent for massene for sin unike vokal og elektronika-inspirerte popmusikk. Vi traff faktisk en sveitser som hadde tatt toget hele veien til Trondheim kun for å oppleve sistnevnte.

Appellen er bred, og Pstereo fremstår først og fremst som sitt publikum: uten en tydelig identitet, men åpen for å lete.

«Føle du någe nå?»

Innenfor gjerdene, langt vekke fra toga-land: Poprock-bandet Tøfl spiller på Kanonscenen.

Stavanger-bandet består av tidligere Trondheim-studenter, men har til sammen kun «én fullført grad» som vokalist Hans Markus Riisdal sier fra scenen.

Konserten starter med brukbart oppmøte, men trekker fort «hele» Pstereo ned til dansegulvet.

Utrop som: «Trondheim var den beste giggen vi spilte i fjor», kan lett tas som lettbent publikumsfrieri, men det er noe med bandets egen bakgrunn fra byen som gjør appellene autentiske.

«Fy faen, me elske Samfundet».

Suksessen ligger i at det yngste publikummet ikke bare relaterer til Tøfl, men at Tøfl også relaterer til sitt publikum. De står begge på bar bakke etter studieåra og spør seg selv: «Hva gjør vi nå?»

Tøfl lengter etter en ekstatisk tilværelse, og fra scenen synges det om brutte løfter, apati, bestemødre som skulle vare for evig og livets egen molotov-cocktail: kjærligheten og døden. Undertonen er hele tiden sår, men musikken dundre avgårde og inviterer til dans.

Stavanger-dialekta er som skapt for å narratere livets voksesmerter - bare sjekk ut alle gode, norske «coming-of-age»-filmer.

Settet er først og fremst proppet med energi. Vokalist Riisdal danser tidvis mer på gjerdet ved publikum enn han er på scenen og har publikum i sin hule hånd.

LES OGSÅ: En guide til Trondheims boplasser

Jakten på … kulturen?

Henslengt under sola i skråningen på Pstereo, lurer vi på hva det er Pstereo-publikummet egentlig søker?

De senere årene har populære autofiksjonelle forfattere som Annie Ernaux og Edouard Louis skrevet om menneskets iboende forvandlingstrang - den ene midt i tjueårene, den andre i slutten av livet.

Pstereo-publikummet er alle i en alder der søken etter kulturell kapital har overgått den finansielle - i de tiåra hvor presset om forvandling kanskje er på sitt sterkeste, samtidig som behovet for endring føles minst påtrengende.

I krisen som oppstår over å eldes tvinger likevel søkertrangen seg frem - søken etter fysisk, intellektuell og sosial utvikling, og til syvende og sist en oppdagelse av identitet; et forankringspunkt i en ny virkelighet.

Kulturen kan både være katalysatoren og forankringspunktet, og i dette øyeblikket av utforsking blir musikken som spilles, eller artisten som opptrer, kanskje ikke så viktig.

Pstereo fyller sin rolle som kurator ved å tilby nettopp det unge, identitetssøkende mennesker trenger for å finne mening og fornyelse.

Kontrastene er tydelige fra satire-rock bandet Black Debbath som kommer med dommedagsbudskap, men mener det også må være lov å «tøyse litt», til svenske Dina Ögon. En selverklært blanding av Fleetwood Mac, Erik B & Rakim og Khruangbin. For mange er nok flere av artistene og uttrykkene på Pstereo ukjente, men det er nettopp i kontrastene muligheten for utforskning ligger.

«Vet du hvem som spiller?», spør vi en mann i tredveåra.

«Jeg veit ikke, men det er fett da!»

Å prøve noe nytt

Noen som finner opp seg selv på nytt er bandet (konstellasjonen?) Slowshift.

I festivalpamfletten står det at bandet debuterer med sitt første live-show. Gjengen er heller ingen nykommere, med medlemmer fra blant annet Highasakite, Of Monsters and Men og Motorpsycho.

På scenen har de med en full strykerrekke, i tillegg til piano, trommer, gitar og diverse blåseinstrumenter.

Gjennom dagen har diverse samtaler nevnt denne konserten, og det fremstår som et høydepunkt for de oppmøtte - først og fremst av nysgjerrighet. Bandet slapp musikk samtidig som de debuterte på Øya-festivalen, og publikum vet ikke hva de skal forvente når Slowshift setter i gang.

Det de får servert er sjangerbrekkende. Tidvis minner det om filmmusikk, forsiktig oppbyggende til noe stort og forløsende, før elementer av blant annet rock bryter den opp. Sjangerelementene er mange og blandes på en måte der de ikke settes opp mot hverandre, men søker å komplementere. Særlig er den harde kontrasten fra trommesettet interessant mot strykkerekken.

Hovedpersonene selv tar liten plass, og lar heller musikken invitere publikummet inn. Det er et mektig instrumentelt lydbilde som gir rom til å utforske detaljene.

Musikken krever riktignok mye av publikummet sitt. Det hele er eksperimentelt og ment for konsentrert lytting. I en tidsalder der oppmerksomhetsspannet er redusert til en gjennomsnittlig radiolåt og festivalkonserter ofte behandles som bakgrunnsmusikk til praten med sidemann, kan det hende de krever for mye.

Slowshift fremstår likevel som en behagelig motsats til musikken ment utelukkende for strømmeformatet, og skaper festivalmagi under kveldssola i Trondheim.

LES OGSÅ: Dette gjør du med fyllesyken

Bakrusens sødme

Utenfor gjerdene, tilbake i togaland:

Horden av hvitkledde studenter har for alvor begynt å strømme mot Studentersamfundet. Lyden fra Pstereos siste konserter blander seg med praten fra de håpefulle i køen på Det Runde Røde.

Bildet er talende for det Pstereo fremstår å være - et alternativ til festen.

Det er lett å se for seg aldringsangsten som oppstår når svaret på spørsmålet: «Hva driver du med?» er «jobb» og ikke lengre «studier».

Uansett hvordan livets overgangsperioder treffer, vil forandring også åpne dører for noe nytt.

Da kan man alltids finne seg selv på Pstereo-festivalen - og da er det kanskje ikke så trist å bli voksen likevel.

Tøfl sier det kanskje best:

«Eg e bare någe som tenke

Någe som føle

Og någe som någen tenke på

Eg e bare någe som fins

Og ingen forstår

Men eg e så glad for at eg blei født

D e heilt sykt, eg fins, what the fåkk!?

Eg fins, what the fåkk!?

Eg fins, what the fåkk!?»