Kan en animert ape redde et stadig uoriginalt filmkonsept?

Robbie Williams har siden hans tid med boybandet Take That vært én av Storbritannias mest omtalte artister. Som det for øvrig har blitt vist i en rekke biografiske filmer de siste årene, er det ikke «gratis» å være superstjerne heller.

Better Man forteller om det turbulente livet hans, med utgangspunkt i rusproblemene, kampen mot indre og ytre demoner, og strevet etter å bli berømt. For å få en bedre forståelse av Williams sitt selvbilde har regissør Michael Gracey valgt å fremstille artisten som en ape (spilt av Jonno Davies).

Gracey, som tidligere har regissert The Greatest Showman, utelater heller ikke det musikalske i Better Man. Naturligvis. Til tross for en rekke spektakulære og godt regisserte sangnumre, er ikke denne filmen en ren musikal.

Det har nemlig ikke alltid vært så lettå være Robbie Williams. Nesten aldri, viser det seg. De musikalske innslagene fungerer godt som et virkemiddel for å beskrive følelsene til Williams gjennom filmen.

Det er disse scenene som best gir bilde av hvor dårlig selvbildet til Williams faktisk var, og hvor mye rusavhengigheten har preget ham. Kanskje det er en musikal likevel.

Ja, så må vi snakke om elefanten i rommet. Eller skal vi si apen. Det at han blir fremstilt som en ape er innledningsvis ganske humoristisk, men det er langt fra den eneste dimensjonen det tillegger.

LES OGSÅ: Nytt kunstmuseum i Trondheim: – Jeg hadde dratt om det var billigere og de solgte alkohol

Williams sier i starten av filmen at han skal vise alle hvordan han har sett på seg selv gjennom årene. Da jeg så denne filmen innså jeg at aper har mye mer dramatiske ansiktsuttrykk enn mennesker. Dermed ble følelser som raseri og sorg fremhevet betraktelig av at det var en ape man så.

Som konsekvens av et dårlig selvbilde lider Williams også av sceneskrekk. Hver gang Williams opptrer i filmen ser han én eller flere utgaver av seg selv i publikum som konstant forteller ham hvor dårlig han er.

Naturlig nok er utgavene Williams ser av seg selv blant publikum også aper. Hvis jeg hadde sett en gjeng rasende aper i publikum hver gang jeg fremførte hadde nok jeg også vært ganske redd.

At Williams blir fremstilt som en ape er et kult initiativ, men det hever ikke filmens kvalitet betraktelig. Problemene og rusavhengigheten løftes ett hakk for hver konsert i løpet av filmen, men de føles til en viss grad som en reprise av den forrige. Rettere sagt er essensen den samme i hver konsert.

Selv om noen av sangnumrene er tårefremkallende, mister de noe av sin kraft når det er så mye som skjer til enhver tid. Filmen er engasjerende i starten, men utover filmen føles den veldig gjentakende, og jeg fikk etter hvert ganske nok. Da jeg gikk ut av kinosalen etter endt visning var jeg nesten litt utslitt.

LES OGSÅ: UKAs første headlinere: – Eneste opptreden i Norge