Råtten gjenfødelse av en gammel klassiker

Det kjente eventyret om Askepott har kommet på kinolerretet i ny og grotesk drakt. Filmen er regissert av Emilie Blichfeldt. Vi følger Elvira som lengter etter å gifte seg med drømmeprinsen. Tvisten er at Elvira ikke egentlig er som heltene og prinsessene vi er vant til å følge i eventyrene. Hun er faktisk stesøsteren til Askepott, som her heter Agnes. Filmen snur den kjente historien på hodet ved å gjøre Elvira til protagonisten, noe som gir oss en slags merkelig medfølelse og forståelse for hennes mange uvanlige valg. Det legges tydelig frem at Askepott og stesøsteren alltid har hatt samme mål: å bli lykkelige. Det er bare et spørsmål om fremgangsmåte som skiller dem fra hverandre. 

LES OGSÅ:  Dragvollrevyen sprer rykter om finansministerens legning

Filmens handling er velkjent, men den føles likevel tidvis fersk og ny. Den trekker flere referanser til det klassiske folkeeventyret enn den gjør til Disney-versjonen, noe som lar den spille mer på de rustikke og groteske motivene som finnes i flere av de klassiske eventyrene. Ved flere anledninger henvises det til Tre nøtter til Askepott, oftest ved den gjenkjennelige «Lalala jeg vasker klær ved elven i saue-vest»-trallingen. Dette gir en følelse av å se historien på nytt, men denne gangen fra et annet perspektiv. 

Filmen trekker tidvis mot den klassiske «high school»-filmen om den litt kleine og utilpasse jenten som bare vil passe inn. Samtidig som dette føles veldig velkjent, men aldri så lite oppbrukt, å se på lerretet i 2025, fører det tankene til tenåringene som kom før oss. Det å være litt keitete kan umulig være et nytt fenomen, og det at det føltes på kroppen, også på 1700-tallet, er ikke utenkelig. I intervjuer om filmen forteller Lea Myren, som spiller Elvira, om skjønnhetsbehandlingene Elvira utsetter seg for. Inspirasjonen til disse behandlingene er virkelige metoder som skremmende nok fremdeles brukes av kvinner den dag i dag. Forhåpentligvis er ikke bendelorm faktisk like forferdelig som det fremstilles i filmen, men jeg har ikke så veldig lyst til å finne ut av det. 

La oss nå faktisk peke en finger på elefanten i rommet: «body horror». Det finnes heldigvis ingen klare jumpscares i filmen, og det er tydelig når noe ekkelt skal til å skje. Det er derfor lett å se vekk før det sys øyevipper på øyelokkene eller tær kuttes av. Samtidig blir disse scenene dratt ut i det tidvis uutholdelige, noe som gjør at du fristes til å kikke vekk fra bak fingrene, selv om du i utgangspunktet trodde du skulle tåle det. Noen scener er verre enn andre, og scenene du minst skulle trodd at var triggende kan faktisk fremkalle brekningsfølelsen. Her er kanskje lydbildet et større problem, da det er sinnssykt godt utført, både på godt og vondt. 

LES OGSÅ:   NTNUI dans presenterer:  Når billettene slippes er det Game on

Alt i alt er filmen en nydelig fremstilling av et menneske som vil passe inn og som går til ekstreme lengder for å få det til. Elvira ender opp som en brikke i noen andres spill, og alt rundt henne råtner. Etter å ha ofret tær og nese for å få det hun vil ha, taper hun allikevel for noen som ikke engang ville ha premien. Verden er urettferdig, og kanskje det er like greit. Ikke mist deg selv i jakten på en premie som ikke engang finnes. Dette er kanskje ikke en film for den gjengse skrekkfilmgjenger, men det er utvilsomt en film for «the weird girls».