– Nå som jeg har laget filmen, har jeg retten til å stille de spørsmålene

– Uavhengig av hvordan man ser ut, eller hvilket språk man snakker så tror jeg denne filmen kan treffe folk, sier Brwa Vahabpour til Under Dusken.

Regissøren har nettopp hatt norgespremiere for sin første spillefilm, Onkel Jens. Filmen var også åpningsfilmen på Kosmorama filmfestival på Prinsen kino, som den unge regissøren har tilbragt utallige timer på i oppveksten. 

– Det føles veldig som at man kommer hjem igjen. Selv om filmen ikke utspiller seg i Trondheim, så syns jeg det er en helt perfekt anledning til å vise filmen, sier Vahabpour. 

I løpet av oppveksten bodde Vahabpour flere steder i Trondheim. Da han først flyttet til byen i fem-seksårsalderen bodde han først en kort periode i Moholt Studentby, fordi faren hans studerte. Deretter bodde han noen år i Kjøpmannsgata, hvor han fikk et besøk av en onkel, som var en viktig inspirasjonskilde til filmen, før han omsider flyttet til Strindheim. 

Kommer unna med det

Onkel Jens handler om Akam, en norsklærer som lever et behagelig og bekymringsfritt liv i et kollektiv i Oslo. Det endrer seg når hans fremmede og kurdiske onkel kommer på overraskelsesbesøk. Besøket skal i utgangspunktet ikke vare i mer enn noen dager, men når det viser seg å være på ubestemt tid må Akam balansere forholdet sitt mellom onkelen og romkameratene.

I og med at «Onkel Jens» ikke snakker norsk, er mange av dialogene i filmen på kurdisk. Vahabpour, som er kurdisk selv, forteller at mange av hendelsene i filmen er basert på virkelige opplevelser. 

– Jeg har hatt slektninger på besøk oppigjennom. Da har jeg hatt mange erfaringer med onkler som har gjort ting som jeg på det tidspunktet syns var litt flaut, som det å synge på åpen gate. Forskjellen er at mine slektninger alltid har hatt en returdato. 

Nå som han har laget film om det, tror han heller ikke at problemet kommer til å oppstå i fremtiden. 

– Før jeg lagde filmen, ville jeg vært litt forsiktig med å spørre, på grunn av kulturell skikk. Men nå som jeg har laget filmen, vil jeg si at jeg har rett til å stille de spørsmålene. Hvis jeg har en slektning som kommer på besøk, så vet de at jeg har laget denne filmen. Da kommer jeg unna med det, sier regissøren med et glimt i øyet. 

Vahabpour har tidligere regissert flere kortfilmer. En fellesnevner i filmene hans, korte eller lange, er at alle handler om kurdere. Regissøren mener at det er mer eller mindre ubevisst, men understreker at det er naturlig å lage film om noe nærliggende. 

– Jeg hadde en periode hvor jeg hadde lyst til å styre unna det, men nå har jeg akseptert at folk har lyst til å snakke om ting de er opptatt av. Da har det vært sånn at jeg har laget film om kurdere. 

LES OGSÅ:  – Det er ikke nok med bare gode vibber

Kulturelle misforståelser

Onkel Jens har en humoristisk tilnærming til overraskelsesbesøket, med hensikt om å hekte publikum tidlig.

– Jeg har brukt en del elementer i filmen som handler om kulturelle misforståelser og ellers humoristiske øyeblikk som et agn for å få publikum til å bite på. Da blir de kanskje overrasket over det som ligger under overflaten, sier Vahabpour. 

Hva det er forblir et mysterium for alle som ikke har sett filmen, men regissøren tror at den overordnede tematikken kan være noe alle kan relatere seg til. 

– Uavhengig av hvordan man ser ut eller hvilket språk man snakker tror jeg denne filmen kan treffe folk, fordi den snakker om identitet og kampen det er å forholde seg til andres forventninger og egne behov, og det å balansere de to. Det tror jeg er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. 

Vahabour mener at tematikken som blir tatt opp i filmen ofte blir fremstilt med mørke og dystre toner som han tror publikum er litt lei av å se. Derfor tror han den humoristiske tilnærmingen vil være et forfriskende bidrag til tematikken. 

– Hvem vil man være – den som ofrer egne behov for å ta vare på andre, eller vil man prioritere seg selv? Det er et åpent spørsmål, og jeg prøver ikke å dømme noen, men jeg tror det er viktig å snakke om den politiske undertonen filmen tar opp.

Første og siste?

Før filmen ble vist på Kosmorama, hadde den sin internasjonale premiere på filmfestivalen South by Southwest i Austin i Texas. Vahabpour syns det var spennende å vise filmen for første gang, både i Texas og i Norge. 

– I utlandet fikk jeg de første reaksjonene, i tillegg til at filmen var en av de få på festivalen som ikke var engelskspråklig, så det ble en liten snakkis blant de som hadde sett den. Samtidig er det stas å komme hit og vise den til venner og familie. Det er nesten mer nervepirrende å vise den her, sier Vahabpour. 

Selv om det er vanskelig, har Vahabour lyst til å fortsette og lage spillefilmer. Som nybakt spillefilmsregissør tenker han spesielt på en ting. 

– Jeg har hørt at de fleste norske regissører kun lager én spillefilm, og det er en setning som henger litt over meg fordi det er vanskelig å lage film. Samtidig betyr det at det kan stå og falle på den første filmen man lager. 

Derfor håper Vahabpour at folk drar og ser debutfilmen, snakker om den og drar nytte av budskapet.

– Og så håper jeg at den bidrar til at jeg kan lage mer film, fordi det er ikke gitt at man kan lage en film nummer to.

LES OGSÅ:  Studenter vurderer ikke politikk når de skal på utveksling