Filmanmeldelse:
Intet nytt fra Wes-fronten
Wes Anderson, filmverdenens største stilist, er tilbake i god stil.
The French Dispatch, en fiktiv amerikansk-fransk avis i den fiktive byen Ennui, er den røde tråden i Wes Andersons nye film. I tre kapitler tar filmen for seg avisens dekning av tre ulike saker: en fengslet billedkunstner, et studentopprør, og til slutt en politistasjon. Dette plottet er imidlertid bare et tynt påskudd for å gjøre det Anderson gjør best – nemlig å karikere.
For dem som ikke er fortrolige med Wes Anderson, kan han grovt oppsummeres slik: Wes er svak for forhenværende, europeiske institusjoner. Han søker etter det partikulære framfor det allmenne, etter typer som er større enn livet. Han lar handlingen i filmene sine være fullstendig underordnet stilen – som på sin side er høyst fargesprakende, nokså vidløftig og fullstendig rettvinklet.
I Andersons siste filmverden er alt dette tatt til nye høyder. Det hele er fantastisk underholdende, men utvilsomt også rotete. The French Dispatch kan anses for å være tre små kortfilmer, men med et figurgalleri som kunne fylt tre til fire vanlige spillefilmer. Filmens oppstykking gjør at figurene kommer og går uten å gjøre noe stort inntrykk – annet enn å underholde med sine særheter, stivheter og eksentriske framtoning.
Denne rekken av eksentriske biroller blir realisert av en hel himmel av Hollywoods sterkeste stjerner – fra Christoph Waltz til Léa Seydoux. Timothée Chalamet brilijerer som en ung studentopprører, som sigarrøykende forsøker å bekjempe det franske opprørspolitiet gjennom et parti sjakk. Med andre ord, akkurat slik som i 1968 (i hvert fall i Wes sin verden). En liknende karikaturgullgruve finner en knapt nok hos verken Coen-brødrene, Roy Andersson eller Kjell Aukrust.
Karikeringen går imidlertid på bekostning av publikums trang til å kjenne seg igjen, samt leve seg inn, i handlingen. The French Dispatch er nok en frydefull stilstudie, men blottet for sterke emosjoner – annet enn latter. For ihuga tilhengere har den nok alt de kunne ønske seg, men dette gjør den samtidig uspiselig for dem som ønsker en teskje realisme i teen. Om Wes Anderson blir mer Wes Andersonsk nå, bytter han antagelig medium fra film til tegneserie.
