Sår komedie med hint av Østfold

Dianas bryllup har en ypperlig balanse mellom humor og alvor.

Publisert

Film: Dianas bryllup

Regissør: Charlotte Blom

Sjanger: Komedie

Kan sees: På kino nå!

«Lange flate ballær»! Det er det første som slår meg når jeg ser ordene Østfold og komedie i samme setning: Filmer om enkle karer med beina godt planta på jord og vikinghjelm på hodet. Karer som fiser høyt, drekker seg drita og roper «hællæ» av full hals. Dianas bryllup slekter lite til de stolte komedietradisjonene fra det tidligere industrifylket.

Året er 1981 og det er bryllup i London og i Østfoldbyen Sarpsborg. Mens Prins Charles og Lady Diana skrider til alters, gifter industriarbeideren Terje (Pål Sverre Hagen) seg med sin prinsesse Liv (Marie Blokhus) i kantina på papirfabrikken Borregaard. Sammen med den nyfødte datteren Diana flytter de inn i en enebolig med et interiør som er hentet rett ut fra en norsk mentalinstitusjon. Innenfor husets striekledde vegger utkjempes heftige krangler, men det er også tid til heftig sex. I nabohuset bor paret Unni og Jan. Jan er en potetsekk av en mann som ikke har annet å vise til enn en ingeniørring fra NTH. Unni er av det pripne slaget.

LES OGSÅ: Slik blir du en superstudent (satire)

I begynnelsen minner Dianas bryllup om en Ulf Malmros-komedie ala Smala Sussie, satt i et typisk klassedelt industrisamfunn, der arbeiderne er artige mens overklassen og ingeniørene er stusselige. Men, filmen utvikler seg fort til noe mer. Det blir en humoristisk, men småmørk oppvekstskildring som kombinerer både humor og alvor. Her skildres det hvordan et turbulent familieliv oppfattes av barna og ikke minst av Diana. Filmen er helt uten det repertoar av bombastisk oneliner-humor som alt for ofte preger norske komedier.

Rollen som machomannen Terje – en fyr med kraftig mindreverdighetskompleks, spilles glimrende av Norges sjefsmumler Pål Sverre Hagen, mens Liv gestaltes strålende av Marie Blokhus. Gjennom samspillet dem imellom bygges fortellingen om et par som krangler så busta fyker, men som likevel elsker hverandre. Det er heller lite å sette fingeren på i Dianas bryllup, annet enn at slutten framstår som et antiklimaks. Ellers er filmen god underholdning, ispedd litt alvor. Langt ifra en ny Lange flate ballær.