Treige busser med raskt utseende
Innkjøringsfasen til metrobussene går noe treigt, til tross for fete blinklys og futuristisk look.
Metrobussene, som vi har venta på i en evighet, har fra august av endelig begynt å kjøre rundt i byen. Tanken bak metrobussene er at det skal være lettere å komme seg rundt til de ulike bydelene, det skal gå raskere, bussene skal være mer miljøvennlige og rutene skal effektiviseres med færre avganger. Byggearbeidet ser ut til å ta slutt, alt er fryd og gammen. Trodde jeg.
Les AtBs svar: – Bussen er fin, systemet er bedre
Utseendemessig ligner bussene på tog. Det er bedre lys innvendig, men stort sett ser det ganske likt ut. Dette med effektiviteten er likevel ikke så mye å skryte av, selv om bussene ser raske ut. Jeg er ikke så sikker på at det tar kortere tid å bevege seg fra A til B enn før. På vei fra Ila til Dragvoll, som før tok de evige 25 minuttene, tar det nå enda lenger tid. Selv om tiden skulle vært fem minutter kortere.
Les også: Skal aksjonere for å bremse Bakklandet.
Bussene skal «gjøre det lettere å reise mellom bydeler». Da lurer jeg på hvorfor ruta fra Ila til Buran er fjerna, for eksempel. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor AtB har økt antall omstigninger med vilje, men det kan jeg leve med i lengden. Verre er den pipelyden bussene lager når de stopper og skal begynne å kjøre igjen. Jeg tenker bare på sirenene i Handmaid’s Tale hver gang, noe som selvfølgelig gir en uggen følelse.
I tillegg er det blitt vanskeligere å komme seg inn i bussen med rullestol. Når AtB først kjører i gang full omrokkering i byen, så kunne de vel tenkt på å fikse dette. Det virker som det har gått litt for fort i svingene der.
Til tross for nedturen har bussene noe nytt og stilig å skilte med: Blinklysene på dørene. Det er absolutt et festlig preg over det. Det at man så vidt behøver berøre dørene er også et pluss. Det er også en god løsning, og svært praktisk, at vi slipper å vise billett eller pipe kortet. Samtidig er det større sannsynlighet for å glemme igjen lommeboka hjemme, basert på egen erfaring.
Les også: Guide til Trondheims mange glemte perler.
Den dårlige lufta inne i de 24 meter lange bussene gjør at jeg ikke kan vente med å komme ut av bussen fort nok. Så fort som 25 minutter tar, da. I tillegg er den fine stemmen til Hallbjørn Rønning bytta ut til fordel for en robotliknende stemme. Jeg stussa alltid over hvorfor ikke uttalelsen til Rønning var på trøndersk, men den hadde i det minste en viss sjarm. Jeg savner allerede hans uttalelse av r-en i Dragvoll.
