Ny teknologi i eldre kunnskap

Slektsforskning virker som en ny fremmed verden, der inngangsbilletten er noe man får til sekstiårs­dagen. Slektsforskere selv forteller at det er de unge som har det beste utgangspunktet for å finne ut det de vil. Med stadig mer utviklede arkiv på internett og ny teknologi, ligger mulighetene framfor studentene. De må bare bruke litt tid på det.

Mitokondrielt DN-Hva

Noe av den nye teknologien som nå finnes er gentester en kan bestille fra internett. Amund Nedland er med i organisasjonen Norgesprosjektet DNA, en organisasjon som jobber for å samle mest mulig informasjon gjennom DNA-testing innen slektsforskning.

LES OGSÅ: Koronakaos for utvekslingsstudenter ved NTNU

Han forteller at Norgesprosjektet DNA anbefaler medlemmene sine én av de mange aktørene på markedet, FamilytreeDNA. Det er flere aktører, og de fokuserer på ulike områder. Enkelte har mange tester, andre har kun noen få, og noen gir også helsetips ut ifra DNA-testens resultater.

– FamilytreeDNA har kun fokus på slekt. Laster du ned rådata fra dem, får du ikke vite noe om helsen din, forteller Nedland.

Til bruk i slektsforskning er det hovedsakelig tre ulike typer tester som brukes. Det er testing av Y-kromosomet, mitokondrielt DNA og autosomale tester.

Professor i genetikk Wenche Sjursen ved Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU og klinisk molekylærgenetiker ved St. Olavs Hospital forteller at både Y-kromosomet og mitokondrielt DNA, forkortet til mt-DNA, er gode kilder å bruke som DNA til å utforske slektskap.

Y-kromosomet benyttes til å finne mannlig slektskap, og kan bare brukes av bærere av Y-kromosomet. Dette har man kun arvet fra far, og han har arvet det fra sin far igjen. Dermed kan man trekke lengre linjer i en uavbrutt farslinje i slektsforskning. Mt-DNA fungerer på samme måte, men for kvinner. Mitokondriene, som finnes i alle cellene våre, har et eget DNA, som vi arver fra mor, og mor har arvet det fra hennes mor igjen.

– Mt-DNA er ganske stabilt, og man kan derfor følge morslinja. Hvis det dukker opp en mann brytes denne linja. Y-kromosomet er noe mer variert da det lettere kan oppstå mutasjoner her enn i mitokondriene, forteller Sjursen.

Forhenværende familieforgreininger

Amund Nedland forteller at DNA-testing i slektsforsking bruker mt-DNA og Y-kromosomet til å enten avkrefte eller bekrefte hva man allerede har funnet ut i slektsforskningen.

– DNA er veldig greit å bruke til å vise at det du har gjort er riktig, og enda bedre til å vise at det er feil, sier Nedland.

Nedland forteller at han selv har brukt DNA-testing til å undersøke faren til tipp-tipp-oldefaren, som var tjenestegutt på en gård. Nedland hadde funnet noen kandidater ved hjelp av tradisjonell slektsforskning, men fikk det bekreftet ved hjelp av DNA-testing. Ved å ta kontakt med ukjente slektninger, kunne han bekrefte mistanker om slektskap, og til slutt slå fast hvem tipp-tipp-oldefarens far var.

– Tipp-tipp-oldefaren min hadde en halvbror han mest sannsynlig ikke visste om. Dette er da noe som kommer fram 200 år seinere ved hjelp av DNA, fortsetter Nedland.

Noen av testene viser lengre mors- og farslinjer, og kan predikere omtrent hvor lenge siden ulike personer hadde felles forfar eller formor. Dette gjøres ved å se mot ulike haplogrupper, forteller Nedland. Disse kan sees på som ulike greiner på et tre, der alle er knyttet til stammen. Likevel er haplogruppen bare en av mange slektslinjer, forklarer han videre.

LES OGSÅ: The Farewell i limbo mellom to identiteter

– Jeg har funnet ut at min mormors farslinje, og min egen farslinje krysset for omkring 2000 år siden, forteller Nedland.

Videre sammenligner Nedland å ta en DNA-test uten mål og mening med å kaste ut et fiskesnøre. Du vet ikke hvem som har brukt samme tjeneste som deg, og dermed vet du ikke hva slags treff du kommer til å få. Han forteller at det er mange som først tester seg hos én aktør, og som så laster ned rådataene og sammenlikner dem med flere aktører, eller tar flere DNA-tester. Nedland poengterer at dersom man først har sendt inn en test vil man fortsette å få beskjed etterhvert som flere tester seg og treffer med testen din.

Innkodet personvern

Rådgiver Solrun Hommedal ved Statsarkivet i Trondheim er ikke like positiv til DNA i slektsforskning. Hun mener at DNA-tester bør være regulerte om de fortsatt skal være lovlige. Dette er på bakgrunn av all informasjonen man finner i DNAet.

– Om jeg samtykker til en DNA-test, samtykker jeg ikke for broren min. Likevel kan han ha anlegg for alle de arvelige sykdommene som jeg finner ut at jeg har anlegg for å få, forteller Hommedal.

Wenche Sjursen forteller at når man identifiserer en person ved hjelp av DNA, bruker man ulike markører i de ikke-kodende delene av genomet vårt. Det er kun én prosent av hele DNAet vårt som koder for livsviktige proteiner, og det er fremdeles noe uvisst hva de resterende 99 prosentene gjør. Disse ulike markører, i form av repeterende sekvenser, og lengden på repetisjonene varierer mye mellom personer. Hvis en ser på 10-12 ulike markører, vil de ulike lengdene på repetisjonene være unike for deg. Det er et unntak for eneggede tvillinger, som vil ha identiske markører.

I en kriminalsak vil man på denne måten kunne sammenlikne DNA fra spor med DNA fra mistenkte. Sjursen forteller videre at det samme gjøres i farskapstester.

Dersom man ser på Y-DNAet kan man bruke SNIPer. SNIP er en forkortelse for «singel nukleotid polymorfismer», der man har kartlagt noen gener som har endret kode, men som ikke har gitt noen sykdom. Det kan være noe så enkelt som en endring fra bokstavkoden A, for molekylet adenin, til bokstavkoden C, for molekylet cytosin, i ett enkelt gen.

– Informasjonen om genene dine tilhører deg, men hvis du legger ut noe om genetisk sykdom på nettet, så kan det ha noe å si for barna dine, forteller Sjursen.

Sjursen mener at en DNA-test i slektsforskning ideelt sett ikke skal si noe om helsen din. For Sjursens egen profesjon er gentesting strengt regulert i henhold til bioteknologiloven.

Hommedal forteller at også slektsforskere er påvirket av personvern og lovverket.

– Slektsforskere tenker bakover, men de som lager lovverket tenker framover. Slektsforskerne tenker ikke nødvendigvis på anonymitet på samme vis som det lovverket gjør, fortsetter hun.

Ifølge forvaltningsloven plikter offentlige ansatte å hindre at taushets­belagt informasjon ikke havner hos fremmede. Denne loven varer normalt i 60 år, men spesifiserer ikke nød­vendig­vis hva som er taushets­belagt informasjon.

– I utgangspunktet er ikke navn, statsborgerskap og fødselsnummer taushetsbelagt, med mindre det av­slører informasjon som er taushets­belagt. Det utøves hele tiden skjønn om hva som er taushetsbelagt, og derfor får ikke slektsforskere jobbe med taushetsbelagt materiale, fortsetter Hommedal.

Slekt følger slekters død

Gjennomsnittsalderen er ikke den laveste når det kommer til slekts-forskning. Amund Nedland forteller at mange først har tid til hobbyen når man ikke har noen igjen å spørre.

– I tradisjonell slektsforskning er det mange eldre, og slik har det alltid vært. De fleste blir interesserte når de selv er den eldste generasjonen, men da har de ingen igjen å spørre. Da har de alle dødd, forteller Nedland.

Solrun Hommedal er selv ikke særs interessert i slektsforskning, men har forståelse for at mange driver med det. Basert på erfaring med hva slektsforskere spør etter, og hva hun selv mener, tenker Hommedal at slektsforskning kan komme av et ønske om nærhet til egen historie, og muligens et ønske om å ikke bli glemt.

– Tanta mi er eldst i slekta, og sitter nå på en hel haug med bilder av sine foreldre og besteforeldre. Hun er den eneste som enda husker personene, mens resten av oss kan se et ansikt og kanskje feste et navn til det, forteller Hommedal.

LES OGSÅ: Snart ikke student lenger? Husk å tilbakebetale i tide!

Slektsstudium som sosialiserer

Slektsforskning har ikke rykte på seg for å være fryktelig spenstig, men Nedland forteller at DNA-testingen har vært med på å gi hele aspektet en ny dimensjon. Han mener at DNA-testingen, som er knyttet til teknologi, hjelper til med å interessere flere unge. Det er også en måte å komme i kontakt med andre ivrige slektsgranskere.

– Med DNA finner en gjerne andre som også interesserer seg for slekts­forskning, fortsetter Nedland.

Selv om Hommedal selv ikke interesserer seg for slektsforskning, synes hun det er positivt at noen velger å bruker tid på det. Slektsforskerne er ofte i en høyere alder, og er derfor ikke alltid de som går på fjelltur i helgene. Da synes Hommedal at det er fint at slektsforskerne kan møtes, og at de har en sosial arena der de sammen kan tenke, spørre om hjelp og grave videre.

– Slektsforskning er et puslespill, for man sitter og knoter med det, og leter stadig etter nye kilder. Det er mentalt stimuli, spesielt når ikke alt det fysiske er på topp, forklarer Hommedal.

Nedland avslutter med at studenter ofte har en stor fordel når det kommer til slektsforskning. Ettersom de fleste studenter er unge, har mange både foreldrene og besteforeldre som fremdeles lever. Familie er det beste stedet å starte i slektsforskningen.

– Det å høre bestefar fortelle om gamledager er noe man savner når man selv blir gammel. Med mindre man for eksempel tar lydopptak når man er ung, får man gjort lite med det seinere, avslutter Nedland.