– Det er ikke klimaopprøret som redder oss

Torsdag kveld ble det holdt et klimamøte på Trondheim katedralskole. Arrangøren var Det Kongelige Norske Videnskapers Selskab (DKNVS), som ble stiftet i 1760 og er Norges eldste vitenskapelige institusjon. Her møttes tre forskere med litt forskjellige innfallsvinkler på klima til diskusjon.

Bjørn Samset er fysiker og klimaforsker ved CICERO, og en av forfatterne på den nye klimarapporten fra FN’s klimapanel. Han er også kjent som klimaforskernes svar på Ole Ivars. Samset gir oss en oversikt over hvordan det står til med klimaet. Ved hjelp av en graf viser han til en markant stigning i temperaturøkningen de siste 100 årene. 2018 skiller seg ut som et rekordvarmt år.

– Vi kan se at endringen skjedde med den industrielle revolusjonen, da mennesket begynte å hente energi fra naturen. Pilen peker bare oppover. Hvis vi ikke gjør noe nå, kan dette få katastrofale følger, påpeker kjernefysikeren.

Klimaopprør er ikke nok

Espen Moe er statsviter og forsker på overgangen fra fossile til fornybare energisystemer. Moe er ikke spesielt optimistisk når det kommer til ungdommenes klimaopprør. Han mener vi heller er nødt til å flytte fokus over på systemnivå. Det vil si overgangen fra fossil til fornybar energi.

– Klimaopprøret er på individnivå. Det kan skape atferdsendringer som er vel og bra, men det er først og fremst på systemnivå hvor endringene må skje, hevder Moe.

Statsviteren hevder samtidig at opprør kan ha en negativ bieffekt. Opprøret flytter fokus, slik at politikerne slipper å ta en beslutning. Det kan samtidig bidra til å skape polarisering.

– Dette ser vi for eksempel i USA, hvor det nå bryter ut i kamper. I Norge har det nærmest blitt en kamp mellom de gode og de onde . Klimadebatten handler nå i stor grad om identitetspolitikk. forteller Moe, som også mener man burde være forsiktig med å demonisere motparten, da dette bare skaper splittelse.

Hvordan man bygger byene har mye å si

Lina H. Ingeborgrud jobber med urban bærekraft og klimapolitikk. Hun tenker at folk flest ønsker å ta miljøvennlige valg i hverdagen, men at enkeltindividers praksis i stor grad styres av hvordan samfunnet tilrettelegges.

– Det legges ikke nok til rette for at folk kan ta klimavennlige valg i hverdagen. Da må politikerne gjøre tiltak, sier Ingeborgrud.

Det handler mye om infrastruktur og hvordan man bygger byer, sånn at folk kan forflytte seg rundt i byen med miljøvennlige transport, som sykkel, gange og kollektivtransport.

– Man kan ikke lenger bygge framtidens byer på bilisme, som har vært trenden i Norge siden 50-60-tallet, men heller tilrettelegge for mer miljøvennlige tiltak, som for eksempel å stenge indre bykjerne for bil, forteller Ingeborgrud.

Det er fortsatt et gap mellom ideologi og faktiske tiltak. Norge er fortsatt i stor grad oljebasert.

– Store aktører må gjøre sitt. Det kan fungere som en symbolsk handling som har smitteeffekt på folk. Også mellomliggende aktører er sentrale bidragsytere. De gjør tiltak som for andre er usynlige, men som faktisk former folks atferd, påpeker Ingeborgrud.

Hva kan vi gjøre?

En skal ikke undervurdere betydningen av enkeltindividers tiltak i hverdagen. Samset minner oss på noen enkelte grep som i sum kan ha mye å si:

– Slutt å sløse. Ikke kast mat, ikke la bilen stå på tomgang. Bruker du klærne et år lenger, så har du kuttet unna på et forbruk uten at det har påvirket deg så voldsomt, forteller Samset.

Flyreiser er som kjent en av miljøverstingene.

– Velger du å fly til Spania fremfor Thailand, så har du gjort noe riktig, forteller forskeren som for ordens skyld tok tog fra Oslo til Trondheim for å være med på klimamøtet.

Til slutt påpeker Ingeborgrud at vaner kan ha en positiv smitteeffekt.

–Det kan føre til at man ønsker å gjøre endringer på flere plan. En person som sykler til jobben kan for eksempel bli inspirert til å kjøpe en elbil. Også klimaopprøret kan ha en slik smitteeffekt, ved at andre blir inspirert til å endre atferd, avslutter Ingeborgrud.