En dobbel latte og øyekontakt

Forsker ved NTNU har studert våre kafévaner, og vi er ikke nødvendigvis så avhengige av smarttelefonen som en skulle tro.

Publisert Sist oppdatert

– Vi tenker at vi er individualistiske, men vi gjør veldig mye veldig likt, sier forsker Ida Marie Henriksen ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, som nylig forsvarte sin avhandling i sosiologi, Kafésamfunnets interaktive nyanser.

Fakta

Begrepsforklaring

Interaksjonsskjold:Når du sitter på bussen og ser noen du kjenner litt. Da er mobilen ditt interaksjonsskjold. (Goffman 1961)

Interaksjonspåskudd:Når du er på kafé og plutselig trenger strøm. Forslag til spørsmål: Kan jeg låne strømmen? Er du full nå, kan vi bytte? Hvor er nærmeste strømuttak? (Henriksen og Tjora 2014)

Interaksjonsdør:Når folk er litt mer åpne for interaksjon. Se etter noen som ser seg rundt i rommet eller strekker litt på seg. (Henriksen og Tøndel 2017)

Situasjonsdomestisering:Når teknologien endrer det fysiske rommet. Mange laptopbrukere kan få en kafé til å virke som et kontorlandskap i en liten periode. For eksempel kan man finne dette på kaféer tidlig på morgenen, og på kaféer rundt større campuser som Barkley og London. Ikke Gløshaugen. (Henriksen og Tjora 2016)

Kilde: Forsker Ida Marie Henriksen ved NTNU

I fire år har hun studert hvordan vi oppfører oss på kafé, i storbyene London, Oslo og Canterbury, men også i Trondheim.

– Det er verdens beste jobb. Jeg har reist fra kafé til kafé, og brukt noen timer her, og noen timer der for å se hva som skjer, sier Henriksen.

KAFÉFORSKER: Forsker Ida Marie Henriksen ved institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU har i fire år studert de ulike rollene vi tar på oss i kaféen.
KAFÉFORSKER: Forsker Ida Marie Henriksen ved institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU har i fire år studert de ulike rollene vi tar på oss i kaféen.

Gjennom detaljerte observasjoner og spontane dybdeintervju har hun studert mennesker på alt fra en første date til bestilling av take-away-kaffe.

Les også: – Tropiske eller dystopiske Trøndelag?

– Alle de ulike grunnene du har for å gå på kafé gjør at du endrer oppførselen litt, og man kan skille mellom de ulike rollene kafégjestene har. Disse rollene endrer seg over tid, i takt med den teknologiske utviklingen og trender i den kulturelle konteksten de befinner seg i, sier hun.

Rutinerte telefonbrukere

Sammen med professor i sosiologi, Aksel Tjora, og stipendiat i sosiologi, Marianne Skaar, har Henriksen blant annet systematisk studert hvordan vi bruker smarttelefon når vi møter noen på kafé, og ifølge henne er dette et område vi er veldig rutinerte på.

– Vi har gjerne framme telefonen når vi kommer inn i en kafé, for å sjekke eller avtale noe i siste liten, før telefonen legges vekk. Man bruker også telefonen om man ender opp med å sitte alene, enten mens man venter på den man skal møte, eller hvis den andre går på do eller for å bestille noe, sier hun.

Forskerne har også sett på om vi plasserer telefonen med skjermen opp eller ned, eller holder den gjemt. De har i tillegg notert hvor kafégjestene fokuserte oppmerksomheten sin hvert minutt. Hadde de øyekontakt, eller var de mer opptatt av det som skjedde på mobilskjermen?

– Det interessante her var at vi oppdaget at mange delte skjerm. I intervjuene forklarte de at de delte skjerm for å vise hverandre feriebilder, reiseruter eller en Facebook-profil de sjekket ut, sier Henriksen.

Les også: – Noen ønsker for høsten fra en gammel og knirkete student

De observerte også at det var situasjonsbestemt hvordan vi reagerer på det som skjer på skjermen.

– Vi har forskjellige hierarki på hva vi følger opp på telefonen etter hvem vi er og hvilken situasjon vi er i. Er du på kafé med en potensiell sjef, eller på en date med noen du er veldig interessert i, så holder du telefonen helt borte, sier hun.

Verdens beste jobb

Ifølge Henriksen er det nødvendig å ha en grunn for å snakke med folk på kafé, et interaksjonspåskudd. For eksempel i rollen av å være forsker.

– Men man må også være oppmerksom på når folk kan være åpne for samtaler, om det er ei såkalt interaksjonsdør. Hvis noen konsentrerer seg, vil de ikke forstyrres. Er de derimot ferdige med det de holdt på med, strekker på seg, og ser rundt i rommet, er de mer åpne, sier hun.

Det er disse situasjonene Henriksen har lett etter.

– Det handler om å være observant på hvordan situasjonen er, og hvilke roller de ulike kafégjestene er i, sier hun.

Det er denne delen av sosiologien forskningen hennes tar for seg, den såkalte mikrososiologien, som handler om å gjøre det umerkbare og hverdagslige, merkbart.

«Jeg skal bare svare på en snap»

Et av funnene deres var at det å svare på sosiale medier ofte ikke var akseptabelt.

– Hvis du er i en dyp samtale er det ikke greit å si «Jeg skal bare svare på en snap». Hvis samtalen derimot går litt ned, og du sier at du skal google fakta, da er det greit, sier Henriksen.

Noen av informantene har fortalt at de kan ta opp telefonen for å bruke Snapchat eller andre sosiale medier for å demonstrere at en samtale er helt uinteressant.

– Men da er det gjerne flere i situasjonen. De kan befinne seg i en samtale de ikke vil, eller føler at de kan, bidra i. Da kan de ta fram telefonen og melde seg ut, heller enn å stirre tomt ut i lufta, sier hun.

Er man sosial, så er man sosial

Ofte kan man spørre seg selv om vi har blitt usosiale, og bare sitter bak en skjerm.

– Et av hovedfunnene våre er at når man drar på kafé og har avtalt tid til å være sosial, så er man det. Man sitter ikke bare og surfer, men deler og bruker heller skjermen i samtalen, sier Henriksen.

På den andre siden har de også funnet at smarttelefonbruk i en sosial setting er smittsomt. Om noen begynner å sjekke telefonen sin, gjør de andre også det. Å ha telefonen framme kan også virke nedbrytende på samtalen, hvis man ikke sier ifra hva man gjør på den.

– Hvis man tar opp telefonen uten å unnskylde seg vet ikke den andre personen om du gjør det bare for å surfe. Da kan den føle at tiden dens ikke er så mye verdt, sier hun. Resultatet er ofte at i stedet for å si fra, hermer man og tar opp sin egen telefon.

– Vi er ofte konfliktskye, og det er det enkleste å gjøre, sier hun.

Blikkfang

Hun mener likevel at vi ikke nødvendigvis er avhengige av telefonen og underholdningen som finnes på den. Det kan handle like mye om å feste blikket på noe.

– Før tok man opp menyen og leste den fire ganger, eller man hadde en avis. Mange bruker for eksempel telefonen når de tar bussen, men man fikk jo ikke nye venner der før i tiden heller, sier Henriksen.

Samtidig er det ifølge henne normal oppførsel og helt akseptert å sitte alene på kafé.

– Det er lov å sitte alene og se på folk. Noen av oss kan kjenne seg litt kleine ved å sitte alene, men vi reagerer ikke om vi ser andre gjøre det. Det igjen er interessant, hvorfor føler noen at det kan være kleint og andre ikke. Det får bli et nytt kaféprosjekt, sier Henriksen avslutningsvis.