Et avtrykk fra fortiden

Omtrent en time sør for Trondheim, på et gjørmete jorde på Lundamo, sitter to personer og pirker med graveskje i jord og sand, mens to andre holder på å spa vekk de siste restene av en gravhaug. Det er arkeologene fra Vitenskapsmuseet som undersøker de siste restene av en 3000 år gammel bronsealderbosetning. Det regner, og det arbeides hardt for å bli ferdig med utgravingen før fristen.

Utgravingen på Lundamo:

• Ligger omtrent en time sør for Trondheim.

• Avdekket over 9000 m2.

• Graver og gjenstander fra yngre bronsealder (ca. 1100-900 f.Kr.). • Funn av en steinform til støpning av bronseøkser.

• Ble også gjort funn av Norges eneste smelteovn fra bronsealder.

— Vi skal være ferdige på fredagen, forteller Hanne Bryn, som er arkeolog og feltleder på Sandbrauta-feltet.

Et imponerende felt

Arbeidet her har pågått siden 21. august, og på denne tiden har det blitt fjernet bortimot 9000 kvadratmeter med jord og blåleire. Bryn forteller at de omtrent har laget et eget fjell av massene, og peker på en gigantisk haug som ruver over trærne et stykke forbi feltet.

Etter at de rundt begynnelsen av september kom ned til jordlaget fra bronsealderen, har de funnet en gravhaug, fire kremasjonsgraver, halvparten av støpeformen til en øks, og en smelteovn som antageligvis er den eneste av sitt slag i Norge.

— Det er veldig sjeldent at vi får sjansen til å grave ut et sted som dette, forklarer Bryn.

Man har visst mindre om bronsealderen i Norge enn senere tidsepoker på grunn av mindre materiale. Mesteparten av bronsen har nok forsvunnet med tiden, men da Norges største depotfunn av 24 bronseøkser ble gjort på Hegra i oktober i fjor, fikk kunnskapen om bronsealderen et løft. Før dette hadde hele Midt-Norge bare 30 økser fra bronsealderen.

— Funnet på Hegra er spennende, men er forsåvidt bare ting. Her kan vi si mer om hvordan folk levde.

Nesten fullstendig bevart

Grunnen til at de graver er at det ble gjort en undersøkelse av området i sammenheng med utbyggingen av nye E6 mellom Melhus og Ulsberg. Det som gjør dette feltet spesielt er at jordet ble dekket til av et tykt lag med blåleire, fra et skred som sannsynligvis gikk i bronsealderen.

— Som regel forsvinner kulturminner fra bronsealderen gjennom flere tusen år med dyrking og pløying, men her har alt blitt forseglet av rasmassene, sier Bryn og peker på den laveste delen av feltet, der veggvollene er nesten to meter høye.

Til tross for mye gårdsdrift på åkeren så har det nesten ikke vært noen nedgravinger på feltet. Ironisk nok er det bare én som har påvirket bronsealderfeltet: En nedgraving midt i sentrum av gravhaugen. Vi blir fortalt at det en gang ble gjort et steinopptrekk for en god del år siden, men da var det ingen som hadde noen anelse om hva som lå under bakken.

Sjeldne graver

Like ved den store gravhaugen ligger det også tre andre graver på rekke og rad. Det er en form for kremasjonsgraver, noe som er tidstypisk for bronse-alder, men alle gravene er murt opp med heller.

Det finnes eksempler på andre graver i hellekiste, som i den kjente bronsealdergraven i Kivik i Sverige, men da er det ikke snakk om kremasjonsgraver.

— Det finnes lignende graver, men vi har fortsatt ikke funnet noen som er akkurat som disse – i hvert fall ikke i Trøndelag, forklarer Bryn.

Gravhaugen er også litt spesiell, poengterer hun. Det ser ut som de har gjort noen smarte løsninger med konstruksjonen for å få den til å se mer imponerende ut. Det var lagt steiner i kantekjede rundt, men disse var ikke gravd ned i bakken. Gravhauger er en gravform som har vært brukt i Norge helt fra bronsealderen og fram til vikingtiden, med en liten pause mellom 500-0 f.Kr. der kremasjonsgraver ble vanlig.

Ofte var det personer av høy sosial rang som ble gravlagt i slike hauger, gjerne med kostbare og rikt utsmykkede gjenstander. I bronsealderen var gjenstander av bronse regnet som kostbare, for til tross for at bronsen definerer tidsalderen var det et sjeldent materiale her i nord. I gravhaugen på Lundamo var det ikke så mye mer enn brente bein å finne.

— Her virker det som om monumentet har vært den viktigste gravgaven, poengterer Bryn.

Kostbart metall

Støpeformen og smelteovnen på feltet vitner om at man kan ha støpt bronse på Lundamo. At det er støping av bronse det dreier seg om er sikkert, tilvirkningen av bronsen derimot er uklart.

Til tross for at man kaller denne tidsperioden for bronsealderen, så er det utrolig lite bronse i Norge i forhold til resten av Europa. Fra den 1200 år lange perioden, har man bare funnet rundt 800 gjenstander av bronse her i landet. De fleste funnene vi har fra bronsealderen i Norge er faktisk av flint.

For å lage bronse må man også legge ned en betydelig innsats for å importere de nødvendige råvarene. På denne tiden var de eneste transport-mulighetene i Norge store kanoer og gode sko, og de nærmeste råvarene var antagelig bare mulig å byttehandle i Danmark.

Steingamle fotspor

På en av hellene som er funnet er det hogd inn flere mystiske groper. Det er vanskelig å si sikkert hva slike groper har vært brukt til, men det har blitt foreslått alt fra skåler til ofring av matvarer, til en høyst alternativ gjetning om at det kan dreie seg om justering av den musikalske «klangen» i steinen. Bryn peker på en annen steinhelle på gulvet.

— Her er det lignende groper, men på denne ser de ikke helt ferdige ut, sier Bryn og viser til de spredte hoggmerkene på steinen.

Helleristninger som dette er typisk for bronse-alderen, og knapt to kilometer rett sør for feltet er det et berg fullt av helleristninger fra samme tid. Det som gjør hellen mer unik, er fotsålen som er hogget inn i steinen. Det hender man finner føtter på berg og heller, men det er faktisk ganske sjeldent å finne en med tær.

Hellen kan ha stammet fra en grav slik som de tre kremasjonsgravene, eller kanskje en gravhaug, men inntil de finner resten er det umulig å si sikkert. Den er dessverre knekt i to, og den andre delen har de fortsatt ikke funnet. Bryn håper den dukker opp til neste år, hvis den i det hele tatt ligger i nærheten av feltet.