Et romslig universitet

Til tross for at norsk romteknologi og romfart er industrier med vekstpotensiale, har ikke romfart vært et stort satsingsområde for den nåværende regjeringen. På NTNU har derimot romteknologifagene allerede blitt store.

– Det er litt over hundre studenter som velger Romteknologi I på starten av hvert høstsemester, og de aller fleste av disse går opp til eksamen, forteller fagansvarlig Vendela M. Paxal ved Romteknologifagene.

Antallet har doblet seg i løpet av de åtte årene faget har vært tilgjengelig på NTNU, og man behøver ikke være rakettforsker for å skjønne at faget er populært.

I videreføringen av faget, Romteknologi II, er det satt en begrensing på opptaket av studenter som en følge av en feltøvelse på Andøya Space Center. Paxal forteller at hun for første gang i år var nødt til å avvise studenter som søkte faget fordi det ikke var nok plasser.

– Det har vært snakk om å opprette et eget studie for romteknologi i noen år allerede, men det har vært vanskelig å forsvare utdanningen av flere hundre studenter hvert år, ettersom arbeidsmarkedet er ganske lite, sier Paxal.

Likevel er markedet i vekst, og Paxal håper at press fra norske romfartsorganisasjoner kan få gjennomslag hos stortingspolitikerne, slik at det blir et større satsingsprosjekt.

Helt Nuts

Et av satsingsprosjektene på NTNU er satellittprogrammet Nuts. Dette består av en rekke prosjekter, masteroppgaver og frivillige som jobber for å lage en testsatellitt. Nuts lager en liten rektangulær satellitt (CubeSat), utstyrt med et egetutviklet kamera til å ta bilder av jorden.

– Egentlig er veien målet. Vi ønsker å lære studentene mest mulig om romteknologi og konstruksjonen av satellitten, men sluttresultatet vil være å få den opp i rommet, sier leder Torgeir Alstad, for Nuts.

Prosjektet er i dag en blanding av studenter fra flere institutt, som elektronikk, kommunikasjonsteknologi, fysikk, kybernetikk og robotikk, datateknologi, og produktutvikling og produksjon. Satellitten skulle testes med luftballong på Andøya Space Center i fjor høst, men ble hindret av sterk vind og dårlig vær. Amund Gjersvik, overingeniør ved Institutt for elektroniske systemer og prosjektleder for Nuts, forklarer at planene er å gjenoppta testingen til høsten igjen.

Liv der intet lever

De som har sett The Martian eller lest boka med samme navn, fikk se astronauten Mark Wathne dyrke poteter på Mars som et tiltak for å overleve. Forskningsprosjektet Ciris ved NTNU ser ikke bare på hvordan man kan dyrke på andre planeter, men også på problemet med å dyrke på veien til planetene.

Planter er ikke skapt for vektløse tilstander, derfor er forskning på nøyaktig hva som skjer med plantene noen av fokusområdene til prosjektet. Fra et kontrollsenter på Dragvoll holder de oversikt over og styrer en rekke eksperimenter på den internasjonale romstasjonen. Eksperimentene konsentrerer seg rundt løsninger for lukkede livsstøttesystemer som blant annet kan tas i bruk på en framtidig Mars- eller måneekspedisjon.

– Ciris er ikke bare nyttig for kunnskap om planter i verdensrommet og lange romferder, men det er også store muligheter for bruk av romfartsrelatert kunnskap og teknologi i industriell bioproduksjon på landjord, sier forskningssjef Ann-Iren Kittang Jost ved Ciris.

Hun påpeker at det er en positiv utvikling i norsk romforskning og at Norsk romfartssenter bidrar godt til å få norske prosjekter inn i samarbeid med ESA.

Himmel og hav

Apropos astronauter, visste du at NTNU nylig ansatte den tidligere astronauten Kevin A. Ford? Etter 157 dager i verdensrommet har han riktignok pensjonert seg, men som kollegaen Chris Hadfield og mange andre astronauter, har han ikke valgt en rolig pensjonisttilværelse. I dag jobber han på et årsengasjement ved Institutt for konstruksjonsteknikk på Amos-senteret og underviser i dynamikk.

Amos er senteret for Autonome Marine Operasjoner og System. Å gå fra å være astronaut til marinteknikker kan kanskje virke som en helomvending, men havets dyp deler mange likhetstrekk med verdensrommet. Det er stort og uutforsket, det krever mye innsats for å nå de dypeste delene, særlig for mennesker, og man må være ekstremt oppmerksom på å holde alle deler trykkbevarende. Den «vektløsheten» man opplever under vann er også en av grunnene til at astronauter trener i dypvannsbasseng før de drar ut i verdensrommet.

Ripple Aerospace

Det norske firmaet Ripple Aerospace kobler havet og verdensrommet enda nærmere. De er kanskje ikke like store som Nasa og Space-X, men de er i hvert fall på samme bølgelengde når det kommer til romfart. Ripple Aerospace er et norsk romfartsselskap som ble startet av studenter ved universitetet i Agder i 2014, og de planlegger ikke mindre enn å skyte opp payload-raketter fra Nordsjøen. Den første prototypen er planlagt å testes i mai, og hvis alt går knirkefritt kan det hende de skyter opp fullskala allerede i 2019.

Nå virker kanskje dette litt rart. Hvordan skal man skyte opp raketter midt ute på havet? Med sine spesialbygde ballasttanker skal raketten klare å holde seg rett, slik at den kan skytes opp fra vannet. Fordelen med dette er at det ikke krever dyre utskytningsramper, og blir derfor billigere enn dagens løsninger. Rakettene er også laget for å passe inn i tørrdokken på skipsverft, og vil kunne slepes ut til sjøs derfra - Ikke veldig ulikt dagens oljeplattformer.

Ikke bare ingeniørfag

Verdensrommet er noe av de mest krevende og farlige miljøene man kan oppholde seg i, og for å lykkes der ute må alle monner dra. Det betyr at det ikke bare er de store ingeniørfagene som trengs i forskningen.

– Romteknologi og forskningen relatert til det er noe av de mest tverrfaglige fagene jeg vet om, sier Paxal.

Psykisk helse på lange romferder, etiske problemstillinger på farefulle ferder, ernæringsfysiologi og annen fysisk helse må også medregnes, bare for å nevne noen få. Det er vanskelig, men det er ikke alt som er rakettforskning.