Guttastemning på pensum

Førsteamanuensis Brit Strandhagen ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap kan fortelle at grunnen til at kvinner ikke preger pensumlitteraturen, er at det knapt har eksistert kvinner som har jobbet profesjonelt med filosofi før i nyere tid. De få kvinnelige tenkerne vi møter på fellespensum er derfor nyere tids filosofer som Simone de Beauvoir, Luce Irigaray og Sandra Harding.

– Fordi ex.phil. fokuserer på grunnleggende trekk ved filosofien og innflytelsesrike tenkere, er det ikke så mange kvinner å skrive om, forteller Strandhagen.

Ifølge førsteamanuensisen finnes imidlertid de som forsøker å lete etter eldre kvinnelige filosofer. Gjennom det såkalte Recovery project, en samling publikasjoner om kvinner i filosofihistorien, forsøker man å gjenoppdage de glemte tenkerne.

Vanskeligere forskning

Blant dem som har studert kvinnelige filosofer, især de feministiske, er Tove Pettersen, som er professor i filosofi ved UiO og president av International Simone de Beauvoir Society. Hun skriver i boka Filosofiens annet kjønn at utforskningen av kvinnelige filosofer ikke har en like lang forskningstradisjon å bygge på som de kanoniserte mannlige filosofene. Dette gjør at det er vanskeligere å få tilgang til tekster skrevet av kvinner, og at det dermed kreves mer for å studere dem.

Når kvinnelige filosofer derimot får plass i historien, blir de ofte presentert med utgangspunkt i relasjonene til andre, eller forstås i lys av sin biografi. Simone de Beauvoir blir for eksempel ofte introdusert som JeanPaul Sartres partner. På denne måten dreies fokus også vekk fra deres filosofiske tenkning.

De glemte filosofene

Selv om de kvinnelige filosofene har vært utelukket fra kanon, finnes de som har hatt innflytelse.

Hypatia av Alexandria (ca. 370 - 415) var en fremtredende tenker i den nyplatonske skolen og vestens første kjente kvinnelige matematiker og astronom. Hun nevnes kort i Det tenkende mennesket, hvor det står at hun ble myrdet av kristne munker på trappene til biblioteket i Alexandria da Romerriket revnet og religion tok plassen til filosofi.

– Hypatia er et eksempel på en lærd kvinne. Vi har ikke så mange sikre kilder, men vi vet at hun ledet en filosofiskole i Alexandria og at hun var en viktig person, sier Strandhagen. Harriet Taylor Mill (1807 - 1858) var John Stuart Mills kone, og i tillegg til å skrive egen litteratur skal hun angivelig ha påvirket mannens verker enormt.

– Det stemmer at John Stuart Mill har tilskrevet henne stor betydning for utviklingen av sin egen filosofi, forteller førsteamanuensis Kjartan Koch Mikalsen, ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap.

Likevel er det, ifølge Mikalsen, noe omdiskutert i faglitteraturen nøyaktig hvor stor innflytelsen hennes faktisk var. Brit Strandhagen kan fortelle at grunnen til at Harriet Taylor Mill ikke legges særlig vekt på kan være at hun ikke står som forfatter.

– Problemet er at vi ikke har noen sikre kilder på det, sier hun.

Det kan derfor virke som at kvinnens problem i filosofihistorien er at hun ikke skrives ned. Likevel finnes det kvinnelige tenkere som har vært svært betydningsfulle og fortsatt ikke finner veien til pensum. Hannah Arendt (1906 - 1975) er en av dem. Hennes tekster omhandler temaer som totalitarisme, revolusjon og frihet.

– Hannah Arendt er en av de sentrale filosofene fra forrige århundre. Med tanke på ex.phil., så kan hun være relevant på flere måter. For eksempel som en aktualisering av tanker hos Aristoteles eller som en kontrast til Habermas’ offentlighetsteori, forteller Mikalsen.

Omorganisering av ex.phil.

Student i statsvitenskap, Jakob Scherm Eikner, tok ex.phil. i høst, og stilte seg undrende til mangelen på kvinner i pensumlitteraturen. Blant medstudentene forteller Eikner at det var konsensus om at «sånn er det bare» rundt spørsmålet om kvinnerepresentasjonen.

– Jeg kunne tenke meg å få forklart hvorfor kvinnene ikke er der, sier han.

De ansvarlige for ex.phil. er i disse dager i gang med å lage en ny ex.phil.-ordning som starter neste høst. Ifølge Strandhagen vil det bli flere varianter enn tidligere, og disse skal være litt mindre historiefokusert. Vitenskapshistoriske linjer vil fortsatt være sentralt, men faget vil bli noe annerledes organisert.

Ved fornyelse av pensum og organisering av faget, kunne det tenkes at man kunne tilføye noen flere kvinnelige filosofer til faget.

– Personlig synes jeg det ville være interessant om feministisk teori kunne fått mer plass. Samtidig er det også et spørsmål om å prioritere opp mot andre viktige temaer og problemstillinger vi ønsker å ha med, forteller Mikalsen.

Men om pensum ikke endrer seg til de kvinnelige filosofenes fordel, finnes det andre metoder.

Tove Pettersen mener at det er fullt mulig med en feministisk nylesning av filosofihistorien. Moralfilosofen Rosalind Hursthouse bruker for eksempel Aristoteles’ dydsteori til å utforme et etisk perspektiv på abort.

Nylesning av de klassiske filosofiske tekstene kan også påvirke den etablerte tolkningen av filosofene. Det er heller ikke slik at all filosofihistorie er misogynistisk – Platon og John Stuart Mill var for eksempel forkjempere for likestilling.

Strandhagen forteller at det samtidig er viktig å se at kvinner nå jobber med filosofi og at de har mulighet til det.

– En ting er hva vi kan finne i historien, men enda viktigere er hva vi gjør nå. Kanskje idealet kan være at kvinner i filosofien blir et ikke-tema på den måten at det blir like selvsagt at kvinner jobber med filosofi som at menn gjør det.