Humor til forlystelse og forargelse

– Denne drua er jo på størrelse med en testikkel! Hvis ikke vi får kreft av den får vi ikke kreft av noe, plumper det ut av komiker Lisa Tønne, som på sitt finurlige vis klarer å bake inn både kreft og pung, selv om det er tatt helt ut av kontekst.

– Jeg tenker at alt kan tulles med. Jeg kan jo også bomme selvfølgelig, noe som må få være lov. Det er litt jobben til en komiker å utforske disse grensene, sier Tønne, med en overdimensjonert drue i munnviken.

Hun legger til at hun selv ikke ville tullet med noe som ikke føles rett i magen.

Pusher grenser

Komiker Lars Berrum mener også at alt kan tulles med, men at det å lire av seg det drøyeste ikke bør være et mål i seg selv.

– Skal du lage en vits om 22. juli kreves det litt ekstra bearbeiding av materialet, og du må ha en klar tanke om hva som er formålet med vitsen.

Samtidig mener han at det er viktig at komikerne pusher grensene, og at det også må være lov å bomme på en Utøya-vits.

Medieviter og humorforsker Kai Hanno Schwind ved Westerdals forklarer at folk som oppsøker stand-up må være forberedt på at noen tabuer kan berøres og at grenser blir oversteget.

– Det unike med humor og satire er at det er et såkalt safe space, der en ikke trenger å anvende de normer og regler som gjelder i andre sosiale settinger, mener han.

Schwindt synes det er et sunt tegn at all type humor er tillatt, da dette vitner om et velfungerende demokrati.

– Sensur burde være det siste middelet vi prøver, påpeker han.

Også Tønne mener at komikeren har «lov» til å gjøre litt mer enn andre, og ikke burde være underlagt en Vær Varsom-plakat.

– Komikeren er forbeholdt å kunne ha det andre blikket på samfunnet. Hvem skal ellers kunne tulle med makta og si de tingene som ingen andre kan si?

I podcastland, der hvor alt går an

Tusvik og Tønne er både en elsket og hatet humorduo, og podcasten deres har den siste tiden skapt debatt. De har særlig blitt kritisert for å utlevere enkeltpersoner og komme med krasse personkarakteristikker.

Tønne mener det er en sunn debatt, og hun forstår mye av kritikken. Hun opplyser likevel at de kun snakker om offentlige personer, som også har rett til å komme med motsvar. De var riktignok mer utleverende i begynnelsen.

– Vi er bevisst på at det er flere som hører på nå, og da skrenkes grensene litt inn. Før la vi ut om enkeltpersoner mer detaljert, og jeg snakket blant annet om mine barndomsvenner med både fornavn og etternavn, forteller Tønne.

Større takhøyde

Podcaster reguleres i dag av Vær Varsom-plakaten, men har litt større takhøyde når det gjelder innhold. Det har vært diskutert hvorvidt Vær Varsom-plakaten burde gjelde podcaster i det hele tatt. Schwind mener den ikke nødvendigvis behøver det, så lenge lytteren er bevisst hvem som står bak podcasten.

– Tusvik og Tønne er en humoristisk/satirisk podcast og ikke en journalistisk podcast som er lagd i regi av mediehus. Det er to komikere som definerer sine egne regler og sin egen stil, forklarer han.

Schwind legger til at de likevel overskrider noen grenser iblant, da de ikke har et tydelig definert skjema klart for seg selv hele tiden, noe han tror Tusvik og Tønne også er enig i. Han mener det er bra vi har denne debatten, da det trigger en refleksjon. Det er imidlertid uheldig når det glir over i en smaksdebatt.

– Tusvik og Tønne får ofte kommentarer om at de ikke er morsomme, og folk uttaler seg ofte generelt om dem uten engang å ha hørt på podcasten. Det blir meningsløst, fordi det er ikke det debatten handler om, sier Schwind.

Kunsten å sparke oppover

Mange mener at skillet mellom humor og mobbing blir stadig mer utydelig, og man kan stille spørsmål ved om det er etisk og moralsk forsvarlig når humoren går på bekostning av andre.

Tønne mener at humor i aller høyeste grad kan ha en uheldig effekt, særlig hvis man bommer skikkelig. Offentlige personer er ofte gjenstand for komikernes harselering, og Tønne trekker fram Trond Giske som et eksempel på en som har blitt herjet hardt med av komikere og kronikører.

– Selvfølgelig kan det hende at han blir lei seg av det og det er jo ikke noe hyggelig for ham, men skal en da unnlate å kommentere saken for å skåne ham? Det må også være rom for den hardere og mer samfunnskritiske humoren, selv om den kan gå på bekostning av enkeltpersoner, mener hun.

Schwind mener at humor kan ha en uheldig effekt når det kommer til hån og latterliggjøring, da det ofte gjør vondt å bli gjort narr av. Han synes likevel det er vanskelig å gi et generelt svar på om det er skadelig for noen, da det er veldig avhengig av kontekst.

– Det er særlig viktig å gjøre seg bevisst maktforholdet, og hvorvidt man sparker oppover eller nedover. Hvem som er mål for humoren har mye å si, da det er forskjell på det å gjøre narr av offentlige personer som innehar autoritetsposisjoner, og sårbare grupper som ikke kan forsvare seg, sier Schwind.

Den skadelige humoren

Professor i medisin og psykologi Sven Svebak ved NTNU forklarer at det i prinsippet ikke er noen grenser for hva det går an å spøke med, da din sans for humor er basert på dine livserfaringer og er et resultat av sosialisering. Han mener likevel at spøk om vanskelige tema først og fremst bør komme fra en som selv er rammet, men at det er en vanskelig balansegang.

Svebak mener det er klokt å følge to grunnregler om hvem du ikke bør spøke med.

– Først og fremst bør du ikke spøke med folk du ikke kjenner. Denne regelen beskytter deg mot å krenke andre mennesker eller grupper. Så er det klokt å la være å spøke med folk du ikke liker. Denne regelen beskytter deg mot å bli sett på som en med ondskapsfull humor, sier han.

Han mener at den ondskapsfulle humoren som tar form av mobbing og trakassering kan være direkte til skade for den eller de som rammes.

– I arbeidslivet er det eksempler på at folk er blitt langtidssykemeldt av slik humor og at de har sett seg tvunget til å skifte jobb for å ta vare på seg selv. Kommer denne typen humor fra en overordnet er den spesielt skadelig, særlig om det ikke er noen kultur i organisasjonen for å varsle om slik mobbing, påpeker Svebak.

Han legger også til at det stadig er eksempler på at humor ikke egner seg i det offentlige rom.

– Du spøker tryggest med folk du kjenner godt og som du har felles erfaringer med, der sjansen for misforståelser minskes. Den risikoen tar komikere når de presenterer sin humor i massemedia. Mye av denne humoren kan treffe godt, men det er alltid en risiko for at noen synes den er dum, frekk eller hensynsløs og krenkende, utdyper Svebak.

Humorteorier:

• Overlegenhetsteori: Når en gjør narr av autoriteter (ler opp­over). Dette er satire. Eller når en gjør narr av noen som er lenger ned på den sosiale stigen (ler nedover). Dette er mobbehumor.

• Inkongruensteori: Forklarer hvordan vitser fungerer. Man bygger opp en forventning, men så kommer det en overraskende og uforventet slutt.

• Ventilteorien: Stammer fra Sigmund Freud. Mennesker trenger humor for å takle det som gjør oss usikre og redde. Et eksempel på det er galgenhumor.

Kilde: Kai Hanno Scwhind

De krenkede

– Jeg synes folk har blitt for fintfølende, og denne tendensen ser vi spesielt på sosiale medier. Det er veldig mange moralpoliti der ute, sier Berrum.

Han tror at mange komikere kjenner på trykket rundt hva som er greit å tulle med, og velger å ta hensyn til at folk blir fortere krenket ved å heller velge den polerte og trygge humoren som skal tilfredsstille alle publikummere.

Schwind mener det alltid vil være noen som blir støtt, uansett hva som blir tullet med. Derfor er hån og krenkelse kanskje ikke det man primært burde fokusere på i denne debatten.

– Det finnes grenser, og vi må snakke om dem, men hvis vi lar de veldig sårbare menneskene styre samfunnet vårt så kommer vi oss ikke videre. Dessuten er disse ofte folk som blir støtt på vegne av de sårbare menneskene, og som mener at de må ta ordet for dem, sier han.

Tønne tror reaksjonene skyldes at verden har blitt litt mindre.

– Vi har tidligere hatt TV-kanaler og aviser som er underlagt Vær Værsom-plakaten, men nå har alle muligheten til å ha sin egen plattform, som instagram, blogg og podcast, og alle kan si sin mening i det offentlig rom. Det er en en jungel av meninger som er vanskelig å navigere seg i, sier Tønne.

Hun mener derfor at humordebatten er et naturlig resultat.

– Nå kommer det mennesker inn og kjenner at noen grenser må settes, for nå sklir det helt ut, fortsetter Tønne.

Hvor går denne grensen?

– Grensen flytter seg fra dag til dag, og den er litt forskjellig fra person til person, avslutter hun.

Å sammenlikne en drue med en testikkel, vil kanskje etter noens mening være å gå langt over grensen. Det er også helt lov.