Koronaknute på tråden

– Koronaviruset smitter hovedsakelig ved dråpesmitte, via munn, nese og øyne, sier førsteamuensis Svein Arne Nordbø ved Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU.

Han påpeker at viruset også overføres ved indirekte kontakt, for eksempel dersom noen tar på et dørhåndtak med virus, og deretter tar seg til munn, nese, eller øyne. Det er også funnet virus i avføring, og det er meldt om mage- og tarmsymptomer.

– Man vet lite om denne smitteveien, men magesyre tar knekken på mye, og risikoen for å bli smittet via for eksempel mat er derfor liten, sier Nordbø.

Smittsomhet og testing

– Koronaviruset vil være mest smittsomt i starten, mens man har milde symptomer, gjerne i de øvre luftveiene, som spres via dråper når man hoster, nyser eller snakker, forklarer Nordbø.

Han sier at dersom forløpet til sykdommen blir mer alvorlig, vil man bli mindre smittsom, da viruset gjerne setter seg dypere i lungene, og ikke i like stor grad i nese og hals. Dette kan også gi en falsk negativ test.

– Hos de alvorligste sykdomstilfellene som har vart en god stund, er det viktig med prøver tatt fra de nedre luftveiene. Da skylles lungene, og så tas en prøve av skyllevæsken, eventuelt kan en prøve tas ved å suge opp slim, utdyper Nordbø.

Han minner om at luftveistestene er pålitelige, men at de har noen begrensninger på grunn av metoden som ligger bak.

– Metodene som brukes i dag tester på tilstedeværelse av virusets arvestoff, som inkluderer døde virus. Testen vil derfor kunne gi et positivt resultat selv uten levende virus til stede, forklarer Nordbø.

Han understreker at testene kan gi et falskt negativt resultat dersom de tas for tidlig. Det må gjerne gå to til tre dager fra symptomer oppstår, til en test er positiv.

– Prøvene tas gjennom nese og munn, og det er viktig å ta dem langt nok bak for å få nok materiale fra slimhinnen, selv om det kan være ubehagelig, sier Nordbø.

Immunitet påvises ved å teste blod for antistoffer som utvikles etter å ha bekjempet et virus. Dette gir en bedre oversikt over virusets reelle utbredelse, fordi en slik test kan avdekke om noen som ikke har hatt symptomer, eller som ikke har fått tatt en luftveistest ved symptomer, har vært syk.

Statistikk og smitte går hånd i hånd

Statistiske modeller spiller en viktig rolle innen virusbekjempelse, blant annet for å lage prediksjoner, og vurdere utprøvingen av nye vaksiner og medisiner.

– Man kan for eksempel predikere forventet antall syke, innlagte og døde over tid basert på hva man vet om smitten og andre forhold, utdyper førstemanuensis Jon Michael Gran ved UiOs avdeling for biostatistikk.

Han forteller at slike prediksjoner er viktig for beredskap. Modellene kan blant annet brukes til å simulere hvordan ulike tiltak påvirker utviklingen av nye smittetilfeller. Prediksjonene er basert på antakelser.

– Det er viktig å vurdere usikkerheten i modellene, og oppdatere prediksjoner fortløpende, parallelt med at mer informasjon samles inn, påpeker Gran.

Han minner om at kunnskap om statistikk er viktig for å tolke de dataene for smittetilfeller og dødsfall som offentliggjøres og oppdateres kontinuerlig.

– Det kan være en fallgruve å ukritisk sammenligne tall fra land som har ulike rutiner for å samle inn og rapportere data, sier Gran.

Han henviser til at testrutiner og hvordan man registrerer dødelighet kan variere ganske mye mellom land. For eksempel oppgir noen land kun dødsfall som har skjedd i sykehus, mens andre også oppgir dødsfall som har skjedd på sykehjem eller hjemme.

– Statistiske modeller kan brukes til å justere for forsinkelser og andre skjevheter i rapporteringen av smittetall og dødelighet, forteller han.

Statistikken påvirkes også av andre faktorer enn kun forskjeller i rapportering. Dersom man kan måle disse på en god måte kan man justere for dem.

– Man kan blant annet regne ut alders-standardisert dødelighet for å få en idé om hvordan dødeligheten mellom landene hadde skilt seg dersom man kunne antatt en lik aldersfordeling, forklarer Gran.

Statistikk benyttes også for å se på reproduksjonsrate og immunitet.

Flokkimmunitet, hva er det?

Nordbø påpeker at andelen av befolkningen som må være immunisert for at koronaviruset skal dø ut, såkalt flokkimmunitet, er usikker. Immunitet kan enten oppnås ved å ha gjennomgått infeksjon, og ha blitt frisk, eller ved hjelp av en vaksine.

– Sannsynligvis må andelen ligge over 60 prosent. Man vet at dette er mer smittsomt enn influensa, men mindre smittsomt enn meslinger, utdyper Nordbø.

Han forklarer at den nødvendige prosenten som behøves varierer med hvor smittsomt et virus er.

– De mest smittsomme virusene behøver minst 95 prosent immunisering for å oppnå flokkimmunitet, sier Nordbø.

Han påpeker at et virus generelt vil dø ut raskere dersom man får opp immuniteten raskere.

– Det er fornuftig med restriksjoner og tiltak for å opprettholde den nødvendige balansen som sørger for at helsevesenet ikke overbelastes, sier Nordbø.

Han minner om at dersom denne balansen ikke opprettholdes, kan det i verste fall føre til at pasienter ikke får den behandlingen de behøver.

– I tillegg hersker det usikkerhet om hvor lenge kroppen vil utvikle antistoffer mot koronaviruset, og dermed hvor lenge man vil være immun, selv om man sannsynligvis vil være immun i et par uker etter at man har blitt frisk, poengterer Nordbø.

Åpenhet og råd framfor forbud og tilbakeholdt informasjon

Professor Øyvind Ihlen ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO er blant forskerne på prosjektet «Retorikk om pandemi», med varighet fra 2019 til 2023. Prosjektet ser blant annet på hvordan helsemyndigheter skaper tillit i det offentlige rom i den moderne mediehverdagen, retoriske strategier, og hvordan disse mottas.

– Risikokommunikasjon dreier seg om hvilke hendelser som kan skje, sannsynligheten for at de skjer og hvilken beredskap man har for å imøtekomme dem, sier Ihlen.

Ulike land har håndtert koronapandemien på vidt forskjellige måter, blant annet med hensyn til risikokommunikasjon.

– På instinkt kan det være fristende for myndigheter å holde tilbake informasjon, men det er bedre å være åpen og informere befolkningen.

Han forklarer at behovet for åpenhet må balanseres med kvalitetssikring av informasjon.

Det vakte stor oppstandelse da Folkehelseinstituttet offentliggjorde verst tenkeligscenarioet med 70 prosent smittede. Noen mente dette bidro til å skape unødvendig frykt.

– Å gå ut med dette skapte mye diskusjon, men det hadde nok kommet ut uansett, og da ville myndighetene fått mye større problemer dersom de hadde tilbakeholdt informasjonen, utdyper Ihlen.

Han forteller at for å få tillit er det viktig å skape et inntrykk av kompetanse på feltet, og at man vil folk vel.

– Norske myndigheter har valgt å være veldig åpne, både om det de vet, hva de ikke vet og hva de er usikre på, dette skaper tillit, påpeker Ihlen.

Han legger til at tilbakeholdt informasjon kan resultere i svekket tillit og økt skepsis til myndigheter.

Sosiale medier og pandemier

Forrige gang verden var i en sammenlignbar situasjon, var da svineinfluensaen herjet i 2009.

– Den nye faktoren i kommunikasjon, når man sammenligner dagens situasjon med svineinfluensapandemien, er sosiale medier, sier Ihlen.

I 2009 var sosiale medier en godt integrert del av vår hverdag, men bruken av dem har vokst mye siden da. Dette har både positive og negative konsekvenser.

– Sosiale medier åpner for at rykter sprer seg raskt, og kan bli såkalte ekkokamre. Dette ser vi for eksempel i forbindelse med konspirasjonsteorier omkring koronaviruset, forklarer Ihlen.

Han runder av med at det også kan være et demokratiseringsverktøy, der myndigheter i større grad må gå en ekstra runde for å begrunne de valgene som blir tatt, og at det er et uovertruffent verktøy for rask dialog og kommunikasjon.

Merk at informasjon angående koronaviruset oppdateres fortløpende, derfor kan deler av artikkelen bli utdatert.